ADVOKATfirmaet Sylte AS

Kontakt oss!


















Kontakt advokat som er spesialist på skilsmisse og skilsmisseoppgjør. Vi har over 10 års erfaring med oppgjør ved samlivsbrudd!


Vi bistår i skilsmissesaker over hele landet. Dersom du har behov for skilsmisseadvokat, ring oss på tlf. 22 20 50 40. Du kan også benytte vårt kontaktskjema.

Advokatfirmaet Sylte AS
Oslo, den 21.2.13







 

Vår kompetanse i skilsmisserett:

- Mer enn 10 års erfaring med separasjon og skilsmisse
- Spesialist som arbeider daglig skilsmissesaker
- Bistand ved skifteoppgjør , offentlig og privat skifte
- Bistand ved saker om vold, overgrep og besøksforbud
- Bistand ved barnefordeling etter samlivsbrudd
- Tilsvarende bistand ved oppløsning av samboerskap
- Oslo Stavanger Bergen Trondheim


 

Advokatfirmaet Sylte AS
Advokatfirmaet ble etablert i 2001 og har siden dette tidspunkt arbeidet særlig med saker som gjelder familierett.

Vi har kontor på i Oslo og Kristiansand, men bistår i slike saker også i Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø. Alle som er advokat hos oss er medlemmer avAdvokatforeningen. Les mer om våre medarbeidere og firmaet ved å gå inn på vårhovednettside. Her finner du også en del artikler vi har publisert om relevante problem og temaer som aktualiseres ved et samlivsbrudd.

 

Fri rettshjelp
Fri rettshjelp betyr at du slipper å betale for advokat, eventuelt bare en liten egenandel.

Fri rettshjelp innebærer at advokaten aksepterer å utføre oppdraget mot betaling med "lav sats" fra det offentlige. Advokatfirmaet Sylte og mange andre advokatkontor i Oslo, Stavanger, Bergen og Trondheim tilbyr å utføre oppdrag på slike vilkår.

Fri rettshjelp gjelder for skilsmissesaker forutsatt dersom du har lav inntekt og formue. Det gjelder i utgangspunktet ikke ved samlivsbrudd mellom parter som har levd sammen som samboere. 

Inntektsgrensen er for 2011 kr. 246.000,-. Dersom du har flyttet sammen med en ny partner, så er vilkåret at den nye hustanden ikke har inntekt til sammen over kr. 369.000,-. I tillegg kreves det at ligningsformuen ikke er over kr. 100.000,-.

Kontakt en advokat hos oss dersom du lurer på om du har krav på fri rettshjelp. Du kan også finne nærmere informasjon her. Dersom du ikke har krav på dette, er vår timepris kr. 1.500,- + mva.
 

Oversikt over skilsmisseoppgjøret
Skifteoppgjør et ved oppløsning av ekteskap er forskjellig fra reglene om andre samlivsbrudd, ved at førstnevnte er regulert i ekteskapsloven. For samboere gjelder i utgangspunktet bare vanlige sameieregler, det vil si at spørsmålet vanligvis bare blir hvem som eier hva og med hvor stor del. Sommeren 2011 var det tema å lage en egen samboerlov, men så har ikke skjedd enda selv om mange har fått denne oppfatning. Les nærmere om forslaget her. 

For boliger gjelder det imidlertid særregler også for samboere. Du finner disse reglene som gjelder både ved dødsfall og samlivsbrudd her. 

Separasjon og skilsmisse skaper ofte store konflikter mellom partene. Det krangles først og fremst om hvilke verdier de enkelte skal overta. Det er vanlig at partene kontakter advokat i denne forbindelse.

Partene kan i utgangspunktet alltid fritt avtale hvordan fordelingen skal være, uavhengig av hva ekteskapsloven skulle bestemme. Det viktige er at det blir nedskrevet hva som avtales, slik at en unngår påstander i ettertid om at skiftet ikke er foretatt med endelig virkning. Vi ser ofte at selv om det foreligger signaturer, så påstår en av partene at denne er forfalsket eller avgitt under utilbørlig press eller vedkommende påstår å ha blitt lurt. Dette gjelder både ved oppløsning av ekteskap og andre samlivsbrudd.

Som følge av slike påstander med omfattende og kostbare prosesser til følge, vil det derfor ofte være hensiktsmessig å engasjere en advokat som kan bistå partene i skifteoppgjøret. 
 

Hva skal deles

Det er felleseiet som skal deles, dvs. særeie skal alltid holdes utenfor. Særeie avtales med ektepakt. Dette gjøres vanligvis hos advokat, men kan også gjøres uten. Det skal være 2 vitner tilstede sammen med ektefellene når særeieavtalen blir gjort. Den skal videre sendes til Ekteskapsregisteret for tinglysning. 

Det vil ofte ved separasjon og skilsmisse bli spørsmål om ektepakten er gyldig, eller hva som inngår i særeiet. Videre kan det bli spørsmål om den andre part kan kreve kompensasjon for bruk av felleseiemidler til påkostninger av særeiemidlene. For eksempel et hus som eies av den ene i særeie, ombygges slik at verdien øker og dette skjer ved bruk av felleseiemidler. I slike tilfeller er det vanlig å anse spørsmålet om kompensasjon for bruken av felleseiemidlene, som en del av delingsspørsmålet som skal behandles ved skifteoppgjøret.

Regelen om likedeling av alle verdier partene har opparbeidet under ekteskapet, er den viktigste formelle forskjellen mellom skilsmisse etter ekteskapsloven og andre samlivsbrudd.

 

Når skal skifteoppgjør foretas
Deling skal skje når partene er blitt separert. De kan også gjøre det før separasjonen, men da må dette gjøres ved ektepakt, dvs. med vitner tilstede slik beskrevet ovenfor. Ellers vil ikke denne avtalen være gyldig. 

Det er ingen plikt til å foreta skiftet allerede ved separasjon. Mange velger å vente til tidspunktet for skilsmisse, men før dette kan bli endelig må skifteoppgjøret foreligge.

Det kan også kreves deling i det ikke uvanlige tilfellet at den ene ektefellen skakkjører økonomien så kraftig, at det er fare for at familien vil miste sitt hjem. Det er ikke alle som kjenner til denne regelen, og mange tror at ektefellene i slike tilfeller må separere seg for å skjerme hjemmet mot kreditorenes pågang.
 

For øvrig kan deling også kreves ved dødsfall, men det vanligste da er at den gjenlevende ektefelle blir sittende i uskiftet bo. Melding om dette må i så fall gis til tingretten innen 60 dager fra dødsfallet. Dersom førsteavdøde hadde særkullsbarn, så kreves det at disse i tillegg gir samtykke til dette. Vedkommende som velger å sitte i uskiftet bok, må gjøre opp arven etter førsteavdøde før vedkommende eventuelt kan gifte seg igjen.

Spørsmålet om skjæringstidspunktet er ikke så relevant ved andre samlivsbrudd enn etter ekteskap. Dette som følge av regelen om likedeling.

 

Hovedreglene

Verdiene i boet ved separasjonstidspunktet skal som hovedregel deles likt, etter at det er gjort fradrag for gjeld. Gjeld skaper særlige spørsmål, og vi viser til en egen artikkel vi har skrevet spesielt om dette temaet. Videre kan den av partene som har brakt med seg verdier inn i ekteskapet og som ”klart” er i behold da separasjonen finner sted, kreve dette skjevdelt, Vi viser til en egen artikkel vi har skrevet om temaet skjevdeling. Du finner den her.

 

 

Særlig om separasjon og skilsmisse og den felles bolig

Ingen av ektefellene har i utgangspunktet noe fortrinn til å overta det som har vært familiens bolig, med mindre det dreier seg om en landbrukseiendom eller eiendom som har vært slektseiendom for den ene av partene. 

Loven er slik at dersom den ene utover det nevnte skal ha noe fortrinn foran den andre, så må det foreligger spesielle grunner for dette. 

Et eksempel på dette er at små barn skal ha bosted hos den ene forelderen, så kan dette være et slik grunn.

Slike spesielle grunner kan også medføre at den ene får bruksrett til boligen etter separasjonen, til tross for at det er den andre som skal overta boligen til eie.
 

Dersom partene ikke blir enige om hvem som skal overta, kan hver av dem kreve boligen solgt. Dersom de heller ikke blir enige om et salg, må begjæring om tvangssalg sendes til retten.

 

Ved et salg, vil hver av ektefellene har forkjøpsrett i forhold til utenforstående interessenter.

 

I de fleste tilfeller blir partene enige om hvem som skal overta boligen, og eventuell tvist vil da dreie seg hva den ene skal betale den andre for dette. Det vanlige er da at hver av partene kontakter sin egen takstmann, og får laget en vurdering. 

Dersom de ikke makter å bli enige om prisen ved en slik fremgangsmåte, kan hver av dem kreve skiftetakst gjennom retten. Det er sjelden at dette medfører noe annet enn en unødvendig utgift for partene ettersom det er de samme takstprinsipper som gjelder også ved skiftetakst. I tillegg tar det betydelig lenger tid forfør en får avklart hvilket beløp som skal legges til grunn. 

 

Det er for øvrig verdien på tidspunket da det ble bestemt hvem som skulle overta boligen som skal legges til grunn for takseringen. Dette kan få stor betydning i de tilfeller det aktuelle skifteoppgjør drøyer ut i tid, og det er prisendring i markedet.

Ved samlivsbrudd for samboere viser vi til det nevnte ovenfor.

Likedelingsregelen ved separasjon og skilsmisse
Hovedregelen ved skifteoppgjør er at alt partene har ervervet under ekteskapet med unntak av arv og gaver, skal deles likt. Ekteskapslovens ordning er slik at ektefellene eier hver sin rådighetsdel som de tilfører boet som sitt likedelingsbidrag til oppgjøret. For eksempel at den ene ektefelle A eier 400.000 og den andre B 600.000 av boets samlede verdi som da utgjør 1 million.
 

Hovedregelen innebærer da at både A og B ender opp med en halv million hver. Det skal i denne forbindelse nevnes at i de fleste boer hvor ekteskapet har vart noen år, vil det være vanskelig å skille mellom hva den ene og andre måtte eie; i praksis blir det ofte slik at de eier alt i sammen. Den som påstår å eie noe alene, har i så fall bevisbyrden for dette.

Fradrag for gjeld før likedelingsbidraget blir fastsatt
Når en skal beregne hvilket bidrag partene gir til likedelingen, skal det først gjøres fradrag for gjelda. Dette har vanligvis ingen betydning for gjeld som er felles, ettersom denne vanligvis også skal deles likt. Spørsmålet oppstår først og fremst ved særgjeld, dvs. gjeld som bare den ene er ansvarlig for.

Særgjeld
En ektefelle har i utgangspunktet anledning til å trekke fra særgjeld i sitt bidrag til boet, før delingen finner sted. Dersom vi benytter tallene i eksemplet ovenfor, og legger til at A har en gjeld på 300.000, så betyr dette at A`s bidrag til likedelingsgrunnlaget bare er 100.000 mens B`s bidrag fortsatt er kr. 600.000.

Resultatet blir da at A får 300.000 + 350.000 (førstnevnte tall er det beløp A får holde tilbake ifm korresponderende gjeldspost og sistnevnte tall er halvparten av de to bidragene til sammen dvs 100.000 + 600.000 = 700.000/2 = 350.000) mens B får bare 350.000.

Den ene ektefellen kan imidlertid ikke kreve gjeldsfradrag i den annen ektefelles bidrag, slik at dersom A`s gjeld var mer enn 400.000, så ville dette vært uten betydning for B. A ville uansett ikke kunne krevd mer enn halvparten av B`s bidrag, ettersom B selv etter likedelingsprinsippet hadde krav på tilsvarende del selv.

Les for øvrig en artikkel vi har publisert om temaet her.

Særeie og skjevdeling
Dersom en av ektefellene kan kreve å holde verdier utenfor skiftet etter reglene om særeie eller skjevdeling, og særgjelda er pådratt i forbindelse med nettopp anskaffelse eller påkostning av disse unntatte verdiene, så skal gjeldsfradraget først gjøres her. Dersom gjelda er høyere enn verdiene som kan holdes utenfor, vil restgjelda derimot kunne trekkes fra ektefellens eget bidrag til likedelingen med tilsvarende begrensning som nevnt ovenfor.

Annen gjeld
Dersom særgjelda derimot ikke er pådratt i denne forbindelse, skal bare en andel av gjelda trekkes fra i bidraget. Andelen skal tilsvare forholdet mellom verdier som kan holdes utenfor og verdier som gir grunnlag for likedelingsbidrag.

Dersom halvparten av A`s formue på 400.000 er særeie eller skjevdelingsgrunnlag, kan således bare halvparten av gjelda til A trekkes fra i bidraget som skal tilføres boet for likedeling.

Det betyr at dersom gjelda er 100.000 så skal 50.000 henføres til de unntatte verdiene, og resten som er tilsvarende beløp kommer til fradrag i fellesmidlene som skal gi grunnlag til likedelingsbidrag. Dette gir da et bidrag fra A på 150.000. Den samme begrensning som nevnt ovenfor gjelder naturligvis også her.

Tidspunktet for gjeldsstiftelsen
Det er uten betydning for det overnevnte om gjelda er pådratt før ekteskapet ble inngått eller på annen måte bare er kommet den ene part til gode, slik tilfellet for eksempel kan være med studielån. Erverv av verdier og stiftelse av gjeld etter separasjonen skal derimot holdes helt utenfor oppgjøret.

Nærmere om skjevdeling ved separasjon og skilsmisse
Den viktigste og mest praktiske unntaksregelen fra det nevnte, er regelen om skjevdeling. Denne innebærer at det en av ektefellene brakte med seg inn i ekteskapet samt det vedkommende har arvet eller mottatt i gave under ekteskapet, kan kreves skjevdelt i dennes favør.

Regelen om skjevdeling er gitt for å forhindre at noen skal kunne gifte seg til rikdom.
I praksis vil spørsmålet om skjevdeling først og fremst dukke opp i skifteoppgjør, hvor minst en av ektefellene hadde etablert seg før ekteskapets inngåelse; dvs. at en eller begge hadde skaffet seg bolig eller formue på forhånd. Videre i tilfeller hvor ekteskapet har vart i mange år, ettersom sannsynligheten for å motta arv øker i samsvar med tiden som går.

Et verdikrav 
Det er verdien og ikke selve gjenstanden som kan kreves skjevdelt. Dette betyr for eksempel at den som har brakt med seg inn i ekteskapet familiens bolig, ikke nødvendigvis har krav på å få med seg selve boligen ut igjen ved skiftet. 

Etter loven har den som har brakt med seg inn i ekteskapet konkrete eiendeler, likevel rett til å beholde disse så fremt dette ikke vil være “åpenbart urimelig” etter forholdene, jf. Ekteskapsloven § 66. For landbrukseiendommer hvor det er odelsrett, gjelder særlige regler.

Strengt beviskrav for den som krever skjevdeling
Et problem med skjevdeling for den som krever dette, er at vedkommende må føre bevis for at verdien er i behold. Etter loven må den delen av eksisterende verdi på skiftetidspunktet som kreves skjevdelt, “klart” kunne tilbakeføres til det vedkommende brakte inn i ekteskapet, eller senere har mottatt i arv eller gave.

Dette er en streng bevisbyrde. Dersom det dreier seg om en konkret fast eiendom, så byr dette vanligvis ikke på særlige problemer. Ett skal imidlertid nevnes, nemlig at eiendommen var belånt på tidspunktet for ekteskapets inngåelse. I så fall vil den delen som var belånt måtte anses som gjenstand for likedeling med mindre nedbetalingen av lånet er skjedd ved andre skjevdelingsmidler (for eksempel arv).

Når det gjelder prisstigning på eiendommen, så følger denne eiendommen. Den følger således skjevdelingskravet i den grad slikt krav kan dokumenteres. I tilfeller som nevnt med belåning, tilfaller således prisstigningen ektefellene i fellesskap for den del som var belånt.
Spørsmålet om bevis for at verdien er i behold, dukker først og fremst opp der verdiene er penger som er eller har vært på konto. 

Her vil det nemlig ofte skje en sammenblanding med felleseiemidler, og det vil ofte være vanskelig å dokumentere at et innskudd på skiftetidspunktet “klart” kan tilbakeføres til innskudd på konto ved ekteskapets inngåelse. Bare dersom det ikke har vært andre bevegelser på kontoen enn uttak og rentejusteringer, er forholdet helt uproblematisk. 
Overraskelse for mange

Sammenblandingen av penger på konto, oppstår som en negativ overraskelse for mange under skifteoppgjøret fordi de har vært ukjent med regelen om at verdiene også “må være i behold”. Dersom det er viktig for den aktuelle ektefelle å sikre seg verdier mot et senere eventuelt skifteoppgjør, bør derfor slike penger holdes adskilt på særskilt konto eller konverteres i konkrete gjenstander eller fast eiendom som ikke forbrukes, og slik at sammenblanding unngås. Det kan også inngås ektepakt mellom ektefellene hvor det avtales særeie. Dette vil være den tryggeste fremgangsmåten.

Urimelige tilfeller
Dersom et skjevdelingskrav vil medføre et åpenbart urimelig resultat, kan det avskjæres til fordel for den andre ektefellen. Merk i så fall at lovens vilkår er strengt. Unntaket gjelder ikke for de vanlige urimelige tilfellene. Bare dersom urimeligheten er “åpenbar” kan regelen anvendes.

Et eksempel er at den ene ektefellen har vært hjemmeværende og stelt for barna og hjulpet den andre ektefellen på ulike måter, i tillegg til full jobb ved siden av. Dersom vedkommende har gjort dette under et ekteskap som har vart mellom 5 – 10 år og uten å ha opparbeidet seg noen som helst formue, kan det fremstå som urimelig at den andre skal kunne kreve skjevdelt boligeiendommen vedkommende brakte inn i ekteskapet.

Dersom vedkommende gjorde dette i 25 år og den andre ektefellen under ekteskapet hadde en “kostbar livsførsel” som har forårsaket at det nå ikke finnes andre verdier i boet enn nettopp denne boligeiendommen, kan urimeligheten måtte anses som “åpenbar”.

Loven har videre en bestemmelse om at en ektefelle kan kreve skjevdeling av andre verdier enn de som er brakt med inn i ekteskapet eller er mottatt i arv eller gave. Dette beror på en konkret vurdering og loven krever at det i så fall foreligger “sterke” grunner. Dette er en svært streng bestemmelse som i praksis svært sjelden anvendes.

Dødsfall og særkullsbarn
Det forekommer stadig oftere at ekteskap inkluderer særkullsbarn for en av ektefellene. 
Det gjelder en særlig bestemmelse om anvendelse av skjevdelingsregelen ved dødsfall. Bestemmelsen er først og fremst aktuell for særkullsbarn, fordi fellesbarn uansett vil arve begge sine foreldre.

Etter særbestemmelsen kan særkullsbarn av avdøde ikke påberope seg far eller mors rett til skjevdeling på et senere skifte av uskiftet bo, jf. Ekteskapsloven § 77. Særkullsbarn skal som hovedregel gi samtykke til at gjenlevende kan sitte i uskiftet bo, og bør før slikt samtykke gis være kjent med regelen.

Gjenopptakelse av samliv
Dersom separasjonen annulleres fordi partene gjenopptar samlivet før skilsmisse er gitt, men etter deling har funnet sted, så skal formuen fra denne delingen legges til grunn for et eventuelt senere skifteoppgjør. Men dersom endelig deling motsatt ikke har funnet sted, så vil diskusjoner og enkelt-tilbud i det påbegynte skifteoppgjøret være uten betydning.
 
For å unngå senere diskusjoner og uklarheter, bør partene alltid ved skiftet utarbeide et sluttdokument hvor det fremgår nærmere hvordan delingen har funnet sted og at “skiftet herved er opp og avgjort”. Det er den som påberoper at det var foretatt endelig skifte, som har bevisbyrden for dette.

 

Oversikt over skilsmisseoppgjøret
Skifteoppgjør et ved oppløsning av ekteskap er forskjellig fra reglene om andre samlivsbrudd, ved at førstnevnte er regulert i ekteskapsloven. 

For samboere gjelder i utgangspunktet bare vanlige sameieregler, det vil si at spørsmålet vanligvis bare blir hvem som eier hva og med hvor stor del. 

 

Separasjon og skilsmisse skaper ofte store konflikter mellom partene. Det krangles først og fremst om hvilke verdier de enkelte skal overta. Det er vanlig at partene kontakter advokat i denne forbindelse.

 

Hva skal deles

Det er felleseiet som skal deles ved separasjon eller skilsmisse, dvs. særeie skal alltid holdes utenfor. Særeie avtales med ektepakt. Dette gjøres vanligvis hos advokat, men kan også gjøres uten. Det skal være 2 vitner tilstede sammen med ektefellene når særeieavtalen blir gjort. Den skal videre sendes til Ekteskapsregisteret for tinglysning. 

Det vil ofte ved separasjon og skilsmisse bli spørsmål om ektepakten er gyldig, eller hva som inngår i særeiet. Videre kan det bli spørsmål om den andre part kan kreve kompensasjon for bruk av felleseiemidler til påkostninger av særeiemidlene. For eksempel et hus som eies av den ene i særeie, ombygges slik at verdien øker og dette skjer ved bruk av felleseiemidler. I slike tilfeller er det vanlig å anse spørsmålet om kompensasjon for bruken av felleseiemidlene, som en del av delingsspørsmålet som skal behandles ved skifteoppgjøret.

Regelen om likedeling av alle verdier partene har opparbeidet under ekteskapet, er den viktigste formelle forskjellen mellom skilsmisse etter ekteskapsloven og andre samlivsbrudd.

 

Når skal skifteoppgjør foretas
Deling skal skje når partene er blitt separert. De kan også gjøre det før separasjonen, men da må dette gjøres ved ektepakt, dvs. med vitner tilstede slik beskrevet ovenfor. Ellers vil ikke denne avtalen være gyldig. 

Det er ingen plikt til å foreta skiftet allerede ved separasjon. Mange velger å vente til tidspunktet for skilsmisse, men før dette kan bli endelig må skifteoppgjøret foreligge.

Det kan også kreves deling i det ikke uvanlige tilfellet at den ene ektefellen skakkjører økonomien så kraftig, at det er fare for at familien vil miste sitt hjem. Det er ikke alle som kjenner til denne regelen, og mange tror at ektefellene i slike tilfeller må separere seg for å skjerme hjemmet mot kreditorenes pågang.
 

For øvrig kan deling også kreves ved dødsfall, men det vanligste da er at den gjenlevende ektefelle blir sittende i uskiftet bo. Melding om dette må i så fall gis til tingretten innen 60 dager fra dødsfallet. Dersom førsteavdøde hadde særkullsbarn, så kreves det at disse i tillegg gir samtykke til dette. Vedkommende som velger å sitte i uskiftet bok, må gjøre opp arven etter førsteavdøde før vedkommende eventuelt kan gifte seg igjen.

Spørsmålet om skjæringstidspunktet er ikke så relevant ved andre samlivsbrudd enn etter ekteskap. Dette som følge av regelen om likedeling.

 

Hovedreglene

Verdiene i boet ved separasjonstidspunktet skal som hovedregel deles likt, etter at det er gjort fradrag for gjeld. Gjeld skaper særlige spørsmål, og vi viser til en egen artikkel vi har skrevet spesielt om dette temaet. Videre kan den av partene som har brakt med seg verdier inn i ekteskapet og som ”klart” er i behold da separasjonen finner sted, kreve dette skjevdelt, Vi viser til en egen artikkel vi har skrevet om temaet skjevdeling. Du finner den her.

 

 

Særlig om separasjon og skilsmisse og den felles bolig

Ingen av ektefellene har i utgangspunktet noe fortrinn til å overta det som har vært familiens bolig, med mindre det dreier seg om en landbrukseiendom eller eiendom som har vært slektseiendom for den ene av partene. 

Loven er slik at dersom den ene utover det nevnte skal ha noe fortrinn foran den andre, så må det foreligger spesielle grunner for dette. 

Et eksempel på dette er at små barn skal ha bosted hos den ene forelderen, så kan dette være et slik grunn.

Slike spesielle grunner kan også medføre at den ene får bruksrett til boligen etter separasjonen, til tross for at det er den andre som skal overta boligen til eie.
 

Dersom partene ikke blir enige om hvem som skal overta, kan hver av dem kreve boligen solgt. Dersom de heller ikke blir enige om et salg, må begjæring om tvangssalg sendes til retten.

 

Ved et salg, vil hver av ektefellene har forkjøpsrett i forhold til utenforstående interessenter.

 

I de fleste tilfeller blir partene enige om hvem som skal overta boligen, og eventuell tvist vil da dreie seg hva den ene skal betale den andre for dette. Det vanlige er da at hver av partene kontakter sin egen takstmann, og får laget en vurdering. 

Dersom de ikke makter å bli enige om prisen ved en slik fremgangsmåte, kan hver av dem kreve skiftetakst gjennom retten. Det er sjelden at dette medfører noe annet enn en unødvendig utgift for partene ettersom det er de samme takstprinsipper som gjelder også ved skiftetakst. I tillegg tar det betydelig lenger tid forfør en får avklart hvilket beløp som skal legges til grunn. 

 

Det er for øvrig verdien på tidspunket da det ble bestemt hvem som skulle overta boligen som skal legges til grunn for takseringen. Dette kan få stor betydning i de tilfeller det aktuelle skifteoppgjør drøyer ut i tid, og det er prisendring i markedet.

Ved samlivsbrudd for samboere viser vi til det nevnte ovenfor.

Likedelingsregelen ved separasjon og skilsmisse
Hovedregelen ved skifteoppgjør er at alt partene har ervervet under ekteskapet med unntak av arv og gaver, skal deles likt. Ekteskapslovens ordning er slik at ektefellene eier hver sin rådighetsdel som de tilfører boet som sitt likedelingsbidrag til oppgjøret. For eksempel at den ene ektefelle A eier 400.000 og den andre B 600.000 av boets samlede verdi som da utgjør 1 million.
 

Hovedregelen innebærer da at både A og B ender opp med en halv million hver. Det skal i denne forbindelse nevnes at i de fleste boer hvor ekteskapet har vart noen år, vil det være vanskelig å skille mellom hva den ene og andre måtte eie; i praksis blir det ofte slik at de eier alt i sammen. Den som påstår å eie noe alene, har i så fall bevisbyrden for dette.

Fradrag for gjeld før likedelingsbidraget blir fastsatt
Når en skal beregne hvilket bidrag partene gir til likedelingen, skal det først gjøres fradrag for gjelda. Dette har vanligvis ingen betydning for gjeld som er felles, ettersom denne vanligvis også skal deles likt. Spørsmålet oppstår først og fremst ved særgjeld, dvs. gjeld som bare den ene er ansvarlig for.

Særgjeld
En ektefelle har i utgangspunktet anledning til å trekke fra særgjeld i sitt bidrag til boet, før delingen finner sted. Dersom vi benytter tallene i eksemplet ovenfor, og legger til at A har en gjeld på 300.000, så betyr dette at A`s bidrag til likedelingsgrunnlaget bare er 100.000 mens B`s bidrag fortsatt er kr. 600.000.

Resultatet blir da at A får 300.000 + 350.000 (førstnevnte tall er det beløp A får holde tilbake ifm korresponderende gjeldspost og sistnevnte tall er halvparten av de to bidragene til sammen dvs 100.000 + 600.000 = 700.000/2 = 350.000) mens B får bare 350.000.

Den ene ektefellen kan imidlertid ikke kreve gjeldsfradrag i den annen ektefelles bidrag, slik at dersom A`s gjeld var mer enn 400.000, så ville dette vært uten betydning for B. A ville uansett ikke kunne krevd mer enn halvparten av B`s bidrag, ettersom B selv etter likedelingsprinsippet hadde krav på tilsvarende del selv.

Les for øvrig en artikkel vi har publisert om temaet her.

Særeie og skjevdeling
Dersom en av ektefellene kan kreve å holde verdier utenfor skiftet etter reglene om særeie eller skjevdeling, og særgjelda er pådratt i forbindelse med nettopp anskaffelse eller påkostning av disse unntatte verdiene, så skal gjeldsfradraget først gjøres her. Dersom gjelda er høyere enn verdiene som kan holdes utenfor, vil restgjelda derimot kunne trekkes fra ektefellens eget bidrag til likedelingen med tilsvarende begrensning som nevnt ovenfor.

Annen gjeld
Dersom særgjelda derimot ikke er pådratt i denne forbindelse, skal bare en andel av gjelda trekkes fra i bidraget. Andelen skal tilsvare forholdet mellom verdier som kan holdes utenfor og verdier som gir grunnlag for likedelingsbidrag.

Dersom halvparten av A`s formue på 400.000 er særeie eller skjevdelingsgrunnlag, kan således bare halvparten av gjelda til A trekkes fra i bidraget som skal tilføres boet for likedeling.

Det betyr at dersom gjelda er 100.000 så skal 50.000 henføres til de unntatte verdiene, og resten som er tilsvarende beløp kommer til fradrag i fellesmidlene som skal gi grunnlag til likedelingsbidrag. Dette gir da et bidrag fra A på 150.000. Den samme begrensning som nevnt ovenfor gjelder naturligvis også her.

Tidspunktet for gjeldsstiftelsen
Det er uten betydning for det overnevnte om gjelda er pådratt før ekteskapet ble inngått eller på annen måte bare er kommet den ene part til gode, slik tilfellet for eksempel kan være med studielån. Erverv av verdier og stiftelse av gjeld etter separasjonen skal derimot holdes helt utenfor oppgjøret.

Nærmere om skjevdeling ved separasjon og skilsmisse
Den viktigste og mest praktiske unntaksregelen fra det nevnte, er regelen om skjevdeling. Denne innebærer at det en av ektefellene brakte med seg inn i ekteskapet samt det vedkommende har arvet eller mottatt i gave under ekteskapet, kan kreves skjevdelt i dennes favør.

Regelen om skjevdeling er gitt for å forhindre at noen skal kunne gifte seg til rikdom.
I praksis vil spørsmålet om skjevdeling først og fremst dukke opp i skifteoppgjør, hvor minst en av ektefellene hadde etablert seg før ekteskapets inngåelse; dvs. at en eller begge hadde skaffet seg bolig eller formue på forhånd. Videre i tilfeller hvor ekteskapet har vart i mange år, ettersom sannsynligheten for å motta arv øker i samsvar med tiden som går.

Et verdikrav 
Det er verdien og ikke selve gjenstanden som kan kreves skjevdelt. Dette betyr for eksempel at den som har brakt med seg inn i ekteskapet familiens bolig, ikke nødvendigvis har krav på å få med seg selve boligen ut igjen ved skiftet. 

Etter loven har den som har brakt med seg inn i ekteskapet konkrete eiendeler, likevel rett til å beholde disse så fremt dette ikke vil være “åpenbart urimelig” etter forholdene, jf. Ekteskapsloven § 66. For landbrukseiendommer hvor det er odelsrett, gjelder særlige regler.

Strengt beviskrav for den som krever skjevdeling
Et problem med skjevdeling for den som krever dette, er at vedkommende må føre bevis for at verdien er i behold. Etter loven må den delen av eksisterende verdi på skiftetidspunktet som kreves skjevdelt, “klart” kunne tilbakeføres til det vedkommende brakte inn i ekteskapet, eller senere har mottatt i arv eller gave.

Dette er en streng bevisbyrde. Dersom det dreier seg om en konkret fast eiendom, så byr dette vanligvis ikke på særlige problemer. Ett skal imidlertid nevnes, nemlig at eiendommen var belånt på tidspunktet for ekteskapets inngåelse. I så fall vil den delen som var belånt måtte anses som gjenstand for likedeling med mindre nedbetalingen av lånet er skjedd ved andre skjevdelingsmidler (for eksempel arv).

Når det gjelder prisstigning på eiendommen, så følger denne eiendommen. Den følger således skjevdelingskravet i den grad slikt krav kan dokumenteres. I tilfeller som nevnt med belåning, tilfaller således prisstigningen ektefellene i fellesskap for den del som var belånt.
Spørsmålet om bevis for at verdien er i behold, dukker først og fremst opp der verdiene er penger som er eller har vært på konto. 

Her vil det nemlig ofte skje en sammenblanding med felleseiemidler, og det vil ofte være vanskelig å dokumentere at et innskudd på skiftetidspunktet “klart” kan tilbakeføres til innskudd på konto ved ekteskapets inngåelse. Bare dersom det ikke har vært andre bevegelser på kontoen enn uttak og rentejusteringer, er forholdet helt uproblematisk. 
Overraskelse for mange

Sammenblandingen av penger på konto, oppstår som en negativ overraskelse for mange under skifteoppgjøret fordi de har vært ukjent med regelen om at verdiene også “må være i behold”. Dersom det er viktig for den aktuelle ektefelle å sikre seg verdier mot et senere eventuelt skifteoppgjør, bør derfor slike penger holdes adskilt på særskilt konto eller konverteres i konkrete gjenstander eller fast eiendom som ikke forbrukes, og slik at sammenblanding unngås. Det kan også inngås ektepakt mellom ektefellene hvor det avtales særeie. Dette vil være den tryggeste fremgangsmåten.

Urimelige tilfeller
Dersom et skjevdelingskrav vil medføre et åpenbart urimelig resultat, kan det avskjæres til fordel for den andre ektefellen. Merk i så fall at lovens vilkår er strengt. Unntaket gjelder ikke for de vanlige urimelige tilfellene. Bare dersom urimeligheten er “åpenbar” kan regelen anvendes.

Et eksempel er at den ene ektefellen har vært hjemmeværende og stelt for barna og hjulpet den andre ektefellen på ulike måter, i tillegg til full jobb ved siden av. Dersom vedkommende har gjort dette under et ekteskap som har vart mellom 5 – 10 år og uten å ha opparbeidet seg noen som helst formue, kan det fremstå som urimelig at den andre skal kunne kreve skjevdelt boligeiendommen vedkommende brakte inn i ekteskapet.

Dersom vedkommende gjorde dette i 25 år og den andre ektefellen under ekteskapet hadde en “kostbar livsførsel” som har forårsaket at det nå ikke finnes andre verdier i boet enn nettopp denne boligeiendommen, kan urimeligheten måtte anses som “åpenbar”.

Loven har videre en bestemmelse om at en ektefelle kan kreve skjevdeling av andre verdier enn de som er brakt med inn i ekteskapet eller er mottatt i arv eller gave. Dette beror på en konkret vurdering og loven krever at det i så fall foreligger “sterke” grunner. Dette er en svært streng bestemmelse som i praksis svært sjelden anvendes.

Dødsfall og særkullsbarn
Det forekommer stadig oftere at ekteskap inkluderer særkullsbarn for en av ektefellene. 
Det gjelder en særlig bestemmelse om anvendelse av skjevdelingsregelen ved dødsfall. Bestemmelsen er først og fremst aktuell for særkullsbarn, fordi fellesbarn uansett vil arve begge sine foreldre.

Etter særbestemmelsen kan særkullsbarn av avdøde ikke påberope seg far eller mors rett til skjevdeling på et senere skifte av uskiftet bo, jf. Ekteskapsloven § 77. Særkullsbarn skal som hovedregel gi samtykke til at gjenlevende kan sitte i uskiftet bo, og bør før slikt samtykke gis være kjent med regelen.

Gjenopptakelse av samliv
Dersom separasjonen annulleres fordi partene gjenopptar samlivet før skilsmisse er gitt, men etter deling har funnet sted, så skal formuen fra denne delingen legges til grunn for et eventuelt senere skifteoppgjør. Men dersom endelig deling motsatt ikke har funnet sted, så vil diskusjoner og enkelt-tilbud i det påbegynte skifteoppgjøret være uten betydning.
 
For å unngå senere diskusjoner og uklarheter, bør partene alltid ved skiftet utarbeide et sluttdokument hvor det fremgår nærmere hvordan delingen har funnet sted og at “skiftet herved er opp og avgjort”. Det er den som påberoper at det var foretatt endelig skifte, som har bevisbyrden for dette.

INNHOLD

Lov om ekteskap [ekteskapsloven].

Del I. Inngåelse og oppløsning av ekteskap.

Kapittel 1. Vilkår for å inngå ekteskap.
    § 1. Kjønn
    § 1a. Ekteskapsalder.
    § 1b. Frivillighet
    § 2. Adgangen for personer som er gjort umyndig eller som har fått oppnevnt hjelpeverge, til å inngå ekteskap.
    § 3. Forbud mot ekteskap mellom nære slektninger.
    § 4. Forbud mot ekteskap når tidligere ekteskap består.
    § 5. Opplysnings- og veiledningsplikt om smittefarlig sykdom som kan overføres ved seksuell omgang.
    § 5a. Lovlig opphold

Kapittel 2. Prøving av ekteskapsvilkårene.
    § 6. Når prøving skal skje, og hvem som skal foreta prøvingen.
    § 7. Bevis for at ekteskapsvilkårene er oppfylt.
    § 8. Kontroll med skifte etter tidligere ekteskap.
    § 9. Kontroll med at brudefolkene har rettslig handleevne.
    § 10. Attest om at ekteskapsvilkårene er prøvet.

Kapittel 3. Inngåelse av ekteskap – vigsel.
    § 11. Fremgangsmåten ved vigsel.
    § 12. Vigslere.
    § 13. En vigslers adgang til å nekte å foreta vigsler.
    § 14. Kontroll med at ekteskapsvilkårene er prøvet.
    § 15. Nærmere om formen for inngåelse av ekteskap.
    § 16. Ugyldighet.
    § 16a. Fylkesmannens adgang til å reise sak om ekteskapets gyldighet.
    § 17. Registrering.
    § 18. Om ugildhet for vigslere.
    § 18a. Anerkjennelse av ekteskap inngått i utlandet

Kapittel 4. Oppløsning av ekteskap. Separasjon.
    § 19. Oppløsning av ekteskap.
    § 20. Separasjon.
    § 21. Skilsmisse etter separasjon.
    § 22. Skilsmisse etter samlivsbrudd.
    § 23. Skilsmisse på grunn av overgrep og tvangsekteskap
    § 24. Oppløsning av ekteskap som er inngått i strid med § 3 eller § 4.
    § 25. Virkningen av separasjon og skilsmisse.

Kapittel 5. Behandlingen av saker om oppløsning av ekteskap og om separasjon.
    § 25a. Virkeområde
    § 26. Mekling m v.
    § 26a. Opplysningsplikt til barneverntjenesten.
    § 27. Hvilken myndighet som avgjør saken.
    § 28. Partsrettigheter for umyndig ektefelle mv.
    § 29. Saksbehandlingen for fylkesmannen m v.
    § 30. Partene i en ekteskapssak
    § 30a. Fylkesmannens adgang til å opptre for å ivareta offentlige interesser
    § 30b. Når ekteskapssak kan anlegges i Norge
    § 30c. Verneting
    § 30d. Inndragning av andre krav i en ekteskapssak
    § 30e. Rettskraft, oppfriskning og gjenåpning
    § 30f. Parten dør. Barns og arvingers rett til å tre inn i saken

Del II. Formuesforholdet mellom ektefeller.

Kapittel 6. Ektefellenes råderett over eiendelene m v.
    § 31. Hovedregelen om ektefellers råderett.
    § 32. Råderetten over felles bolig.
    § 33. Råderetten over vanlig innbo m v.
    § 34. Varigheten av råderettsbegrensningene ved separasjon og skilsmisse.
    § 35. Omstøtelse av ulovlige disposisjoner.
    § 36. Overdragelse av sameieandel i felles eiendeler.
    § 37. Begrensninger i avtalefriheten m v.

Kapittel 7. Ektefellenes gjensidige underholdsplikt m v.
    § 38. Ektefellers felles ansvar for underhold av familien.
    § 39. Opplysningsplikt om økonomiske forhold.

Kapittel 8. Ektefellers ansvar for gjeld.
    § 40. Hovedregelen om ektefellenes ansvar for gjeld.
    § 41. Rett til i visse tilfeller å inngå avtaler på begge ektefellenes ansvar.

Kapittel 9. Avtaler om formuesordningen m v.
    § 42. Avtale om unntak fra deling (særeie).
    § 43. Rett til uskifte med formue som er særeie.
    § 44. Avtale om unntak fra § 59 om skjevdeling.
    § 45. Avtale om deling av felleseiet.
    § 46. Omgjøring og lemping av avtaler.
    § 47. Personer som er gjort umyndig, eller som har fått oppnevnt hjelpeverge.
    § 48. Bestemmelse av giver eller arvelater.
    § 49. Ombytning og avkastning av formue som er særeie.

Kapittel 10. Gaver mellom ektefeller.
    § 50. Gaver.
    § 51. Eldre kreditorers krav mot gavemottaker i visse tilfeller.
    § 52. Avkall på lodd.
    § 53. Insolvensbehandling hos giveren.

Kapittel 11. Ektepakter.
    § 54. Formene for ektepakt.
    § 55. Tinglysing.

Kapittel 12. Delingen av formuen ved separasjon, skilsmisse m v.
    § 56. Kapitlets anvendelsesområde.
    § 57. Når deling skal skje.
    § 58. Likedeling og gjeldsfradrag.
    § 59. Skjevdeling.
    § 60. Skjæringstidspunktet for erverv, avkastning og gjeld som omfattes av oppgjøret.
    § 61. Særskilte unntak fra delingen.
    § 62. Rett til innbo i særlige tilfeller.
    § 63. Andre særlige avvik fra likedelingsregelen – vederlagskrav.
    § 64. Gjeld som begge ektefeller er ansvarlig for.
    § 65. Avtalefrihet ved oppgjøret.

Kapittel 13. Retten til de enkelte eiendeler m v ved delingen, bruksrett til bolig m v.
    § 66. Rett til å få beholde egne eiendeler.
    § 67. Særregler om felles bolig og innbo.
    § 68. Bruksrett til bolig.
    § 69. Verdsettelsen.
    § 70. Eiendelenes verdi overstiger den lodd en ektefelle har krav på.
    § 71. Salg av ektefellenes eiendeler.
    § 72. Kreditorenes dekningsrett.

Kapittel 14. Særlige regler for eiendeler som er særeie.
    § 73. Vederlag til en ektefelle som har medvirket til å øke den andre ektefellens midler som er særeie.
    § 74. Rett til bolig og innbo.
    § 75. Frister for krav etter dette kapitlet.

Kapittel 15. Oppgjøret ved den ene ektefellens død.
    § 76. Når deling skal skje.
    § 77. Forholdet mellom den gjenlevende ektefellen og avdødes arvinger.
    § 78. Skjæringstidspunktet for erverv og gjeld.

Del III. Bidrag og pensjon etter separasjon og skilsmisse.

Kapittel 16. Retten til bidrag og ektefellepensjon.
    § 79. Rett til bidrag etter separasjon, skilsmisse eller annet samlivsbrudd.
    § 80. Utmåling av bidrag.
    § 81. Varigheten av bidrag.
    § 82. Bortfall av bidrag.
    § 83. Fastsettelse av bidrag.
    § 84. Endring av fastsatt bidrag.
    § 85. Forholdet til partenes krav. Gjennomføring av bidrag, mv.
    § 86. Fraskilt ektefelles rett til ektefellepensjon fra annen pensjonsordning enn folketrygden.
    § 87. Særregler når det er flere pensjonsberettigede.
    § 88. Betydningen av at en pensjonsberettiget gifter seg på nytt eller dør.
    § 89. Bortfall av retten til ektefellepensjon på grunn av forbrytelse mot den avdøde.

Del IV. Midlertidige avgjørelser m v.

Kapittel 17. Registrering av ektefellenes eiendeler. Midlertidig forføyning og midlertidig avgjørelse.
    § 90. Registrering av ektefellenes eiendeler.
    § 91. Midlertidig forføyning for å sikre en ektefelles rettigheter ved delingsoppgjøret.
    § 92. Midlertidig avgjørelse om separasjon, bruksrett, bidrag m v.
    § 93. Saksbehandlingen ved krav om midlertidig avgjørelse om separasjon, bruksrett, bidrag m v.

Del V. Overgangsbestemmelser. Endringer i andre lover.

Kapittel 18. Ikrafttredelse. Overgangsbestemmelser. Endringer i andre lover.
    § 94. Ikrafttredelse. Overgangsbestemmelser.
    § 95. Overgangsregler for registrert partnerskap
    § 96. Endringer i andre lover.

Lov om ekteskap [ekteskapsloven].

Jf. lover 30 apr 1993 nr. 40 (opph.), 21 feb 1930, 2 juni 1978 nr. 38. Jf. konvensjoner 6 feb 1931, 23 mars 1962. Jf. tidligere kirkeritual 25 juli 1685 kap. 8, NL 1-21-10 og 11, 2-8-1 til 5, 3-18, 5-1-13, 5-2-13, 5-2-19, 20, 21, 24, 26 og 27, 5-3-22, 23, 31, 32 og 44, 5-4-3, reskript 3 feb 1747, forordning 14 des 1775, 7 nov 1788, reskript 29 apr 1796, forordning 1 des 1797, 4 jan 1799, 21 juni 1799 og 23 mai 1800, lover 22 juni 1863 og 29 juni 1888 nr. 1 med tilleggslover 29 juni 1894, 26 mai 1899 nr. 2 og 10 apr 1915 nr. 5 samt lov 28 nov 1898 § 29, lover 27 juni 1891 nr. 1 §§ 8-11 og 13, 1 juli 1893 nr. 1, 20 aug 1909 nr. 1 og 10 apr 1915 nr. 1, 31 mai 1918 nr. 2, 20 mai 1927 nr. 1.

Del I. Inngåelse og oppløsning av ekteskap.

Kapittel 1. Vilkår for å inngå ekteskap.

§ 1. Kjønn

       To personer av motsatt eller samme kjønn kan inngå ekteskap.

Tilføyd ved lov 27 juni 2008 nr. 53 (ikr. 1 jan 2009 iflg. res. 27 juni 2008 nr. 745), tidligere § 1 endret paragraftall til § 1a.

§ 1a. Ekteskapsalder.

       Den som er under 18 år, kan ikke inngå ekteskap uten samtykke fra dem eller den som har foreldreansvaret, og tillatelse fra fylkesmannen. Fylkesmannen kan ikke gi tillatelse dersom den som søker, er under 16 år.

       Er en av dem som har foreldreansvaret, uten rettslig handleevne, eller kan samtykke ikke innhentes innen rimelig tid, er samtykke fra den andre tilstrekkelig. Er begge i en slik situasjon, og det er oppnevnt verge, kreves samtykke fra vergen.

       Fylkesmannen kan bare gi tillatelse når det foreligger sterke grunner for å inngå ekteskap.

       Nekter de eller den som har foreldreansvaret, eller vergen å gi samtykke, kan fylkesmannen likevel gi tillatelse hvis det ikke er rimelig grunn for nektelsen.

Ekteskapsloven endret ved lover 18 jan 2007 nr. 1 (ikr. 1 juni 2007 iflg. res. 18 jan 2007 nr. 57), 27 juni 2008 nr. 53 (ikr. 1 jan 2009 iflg. res. 27 juni 2008 nr. 745), endret paragraftall fra § 1.

§ 1b. Frivillighet

       Kvinner og menn har samme rett til fritt å velge ektefelle. Ekteskap skal inngås av egen fri vilje og med eget samtykke.

Tilføyd ved lov 10 juni 2005 nr. 38 (ikr. 1 juli 2005 iflg. res. 10 juni 2005 nr. 527), endret ved lov 27 juni 2008 nr. 53 (ikr. 1 jan 2009 iflg. res. 27 juni 2008 nr. 745), endret paragraftall fra § 1 a.

§ 2. Adgangen for personer som er gjort umyndig eller som har fått oppnevnt hjelpeverge, til å inngå ekteskap.

       Den som er gjort umyndig, må ha samtykke fra vergen for å inngå ekteskap. Det samme gjelder den som har fått oppnevnt hjelpeverge etter vergemålsloven §§ 90 a flg, dersom det faller innenfor hjelpevergens oppdrag å gi slikt samtykke. Nekter vergen eller hjelpevergen, kan fylkesmannen likevel gi tillatelse hvis det ikke er rimelig grunn for nektelsen.

§ 3. Forbud mot ekteskap mellom nære slektninger.

       Ekteskap kan ikke inngås mellom slektninger i rett opp- eller nedstigende linje eller mellom søsken.

       I forhold til adoptivbarn gjelder forbudet overfor både den opprinnelige slekt og adoptivforeldrene og deres slekt. Er adoptivbarnet blitt adoptert på ny, kan fylkesmannen likevel samtykke i ekteskap mellom adoptivbarnet og en av de opprinnelige adoptivforeldrene eller dennes slektning.

§ 4. Forbud mot ekteskap når tidligere ekteskap består.

       Ingen kan inngå ekteskap så lenge et tidligere ekteskap eller registrert partnerskap består.

Endret ved lov 30 apr 1993 nr. 40.

§ 5. Opplysnings- og veiledningsplikt om smittefarlig sykdom som kan overføres ved seksuell omgang.

       Den som lider av en smittefarlig sykdom som kan overføres ved seksuell omgang, kan ikke inngå ekteskap uten at den andre parten er gjort kjent med sykdommen og begge parter har fått muntlig veiledning av en lege om farene ved sykdommen.

       Lovbestemt taushetsplikt er ikke til hinder for at en lege gir opplysninger til vigsleren om sykdommen eller føres som vitne i en ekteskapssak.

§ 5a. Lovlig opphold

       For å inngå ekteskap i Norge må en utenlandsk statsborger ha lovlig opphold i riket.

Tilføyd ved lov 24 juni 1994 nr. 24 (ikr. 1 jan 1995).

Kapittel 2. Prøving av ekteskapsvilkårene.

§ 6. Når prøving skal skje, og hvem som skal foreta prøvingen.

       Før ekteskap kan inngås, skal det skje en prøving av om ekteskapsvilkårene er oppfylt.

       Prøvingen foretas av folkeregistermyndigheten eller av norsk utenrikstjenestemann. Norsk utenrikstjenestemann prøver kun ekteskapsvilkårene for norske borgere som er fast bosatt i embetsdistriktet, og bare i de tilfeller der prøvingen ikke kan foretas av norsk folkeregistermyndighet.

Ekteskapsloven endret ved lover 19 des 2003 nr. 119 (ikr. 1 okt 2004 iflg. res. 19 des 2003 nr. 1762), 29 juni 2007 nr. 56 (ikr. 1 jan 2008 iflg. res. 7 des 2007 nr. 1370).

§ 7. Bevis for at ekteskapsvilkårene er oppfylt.

       Til bruk for prøvingen av om ekteskapvilkårene er oppfylt, skal brudefolkene skaffe følgende bevis:

Endret ved lover 30 apr 1993 nr. 40, 24 juni 1994 nr. 24 (ikr. 1 jan 1995), 30 aug 2002 nr. 67 (ikr. 1 jan 2003 iflg. res. 30 aug 2002 nr. 938), 4 juli 2003 nr. 72, 19 des 2003 nr. 119 (ikr. 1 okt 2004 iflg. res. 19 des 2003 nr. 1762), 17 juni 2005 nr. 90 (ikr. 1 jan 2008 iflg. res. 26 jan 2007 nr. 88), som endret ved lov 26 jan 2007 nr. 3, 29 juni 2007 nr. 56 (ikr. 1 jan 2008 iflg. res. 7 des 2007 nr. 1370), 27 juni 2008 nr. 53 (ikr. 1 jan 2009 iflg. res. 27 juni 2008 nr. 745), 19 des 2008 nr. 112 (ikr. 1 juli 2009 iflg. res. 19 des 2008 nr. 1528).

§ 8. Kontroll med skifte etter tidligere ekteskap.

       Den som har vært gift eller vært part i et registrert partnerskap tidligere må godtgjøre at boet i det tidligere ekteskapet eller det registrerte partnerskapet er overlatt tingretten til behandling, eller legge fram erklæring fra den tidligere ektefelle eller tidligere partner eller arvingene om at det er innledet privat skifte.

       Dette gjelder ikke dersom det fremlegges erklæring fra den tidligere ektefelle eller partner om at det i ekteskapet eller det registrerte partnerskapet ikke var formue som skulle deles, eller fra avdød ektefelles eller partners arvinger om at de samtykker i at gjenlevende beholder boet uskiftet.

       Er det tidligere ekteskap eller registrerte partnerskap oppløst på annen måte enn ved død, og det er gått mer enn to år siden det ble oppløst, er det tilstrekkelig at den som vil inngå nytt ekteskap opplyser at det er skiftet, eller at det ikke var noe å skifte mellom ektefellene eller partene.

       Erklæring som nevnt i første ledd, kan ikke gis av noen som er under 18 år eller umyndiggjort, hvis ikke vergen har gitt samtykke til privat skifte etter skifteloven § 79.

       Første, annet og fjerde ledd gjelder tilsvarende for den som har sittet i uskiftet bo etter en tidligere samboer etter arveloven § 28 c.

       Departementet kan frita for overholdelse av reglene i denne paragraf når særlige grunner taler for det.

Ekteskapsloven endret ved lover 30 apr 1993 nr. 40, 30 aug 2002 nr. 67 (ikr. 1 jan 2003 iflg. res. 30 aug 2002 nr. 938), 19 des 2008 nr. 112 (ikr. 1 juli 2009 iflg. res. 19 des 2008 nr. 1528).

§ 9. Kontroll med at brudefolkene har rettslig handleevne.

       Dersom vigsleren, folkeregistermyndigheten eller norsk utenrikstjenestemann har grunn til å tro at noen av brudefolkene på grunn av alvorlig sinnslidelse eller alvorlig psykisk utviklingshemning mangler rettslig handleevne, kan det kreves lagt fram attest fra en offentlig lege eller fra en annen lege som en offentlig lege utpeker. Med rettslig handleevne menes i denne paragrafen evne til normal forståelse av hva en ekteskapsinngåelse innebærer, og evne til normal motivering for å inngå ekteskap.

Endret ved lover 19 des 2003 nr. 119 (ikr. 1 okt 2004 iflg. res. 19 des 2003 nr. 1762), 29 juni 2007 nr. 56 (ikr. 1 jan 2008 iflg. res. 7 des 2007 nr. 1370).

§ 10. Attest om at ekteskapsvilkårene er prøvet.

       Har folkeregistermyndigheten eller norsk utenrikstjenestemann funnet at brudefolkene fyller ekteskapsvilkårene etter loven, og det heller ikke foreligger hindringer som nevnt i § 8 eller § 9, skal brudefolkene få en attest for at det ikke er noe til hinder for at ekteskapet blir inngått. Attesten er gyldig i fire måneder etter utstedelsen.

       Vedtak om å ikke utstede prøvingsattest kan påklages til fylkesmannen.

Ekteskapsloven endret ved lover 19 des 2003 nr. 119 (ikr. 1 okt 2004 iflg. res. 19 des 2003 nr. 1762), 29 juni 2007 nr. 56 (ikr. 1 jan 2008 iflg. res. 7 des 2007 nr. 1370).

Kapittel 3. Inngåelse av ekteskap – vigsel.

§ 11. Fremgangsmåten ved vigsel.

       Ekteskap inngås ved at brudefolkene møter for en vigsler. Mens begge er til stede, skal de erklære at de ønsker å inngå ekteskap med hverandre. Deretter skal vigsleren erklære dem for ektefolk.

       Minst to vitner skal være til stede under vigselen.

§ 12. Vigslere.

       Vigslere er:

       Departementet kan ved forskrift gi utfyllende regler om tildeling og tilbaketrekking av vigselsrett for seremonileder eller tilsvarende i livssynssamfunn.

Ekteskapsloven endret ved lover 3 mai 2002 nr. 13 (ikr. 1 sep 2002 iflg. res. 3 mai 2002), 19 des 2003 nr. 119 (ikr. 1 okt 2004 iflg. res. 19 des 2003 nr. 1762).

§ 13. En vigslers adgang til å nekte å foreta vigsler.

       En vigsler som nevnt i § 12 bokstav a, kan nekte å foreta vigsel dersom en av brudefolkene ikke er medlem av trossamfunnet eller livssynssamfunnet, eller ingen av dem tilhører menigheten.

       En kirkelig vigsler kan også nekte å foreta vigsel dersom en av brudefolkene er skilt og den tidligere ektefellen lever, eller dersom brudefolkene er av samme kjønn.

Endret ved lover 19 des 2003 nr. 119 (ikr. 1 okt 2004 iflg. res. 19 des 2003 nr. 1762), 27 juni 2008 nr. 53 (ikr. 1 jan 2009 iflg. res. 27 juni 2008 nr. 745).

§ 14. Kontroll med at ekteskapsvilkårene er prøvet.

       Før vigsel finner sted, skal vigsleren motta en attest fra folkeregistermyndigheten eller norsk utenrikstjenestemann på at ekteskapsvilkårene er prøvet og at reglene i §§ 6 til 10 er fulgt.

       En vigsler som kjenner til at et vilkår for å inngå ekteskap ikke er oppfylt, skal ikke foreta vigsel. Finner en vigsler at det er grunn til tvil om et vilkår er oppfylt, kan vigselen utsettes og brudefolkene pålegges å skaffe bevis for at vilkåret er oppfylt.

       Dersom vigsel er nektet på annet grunnlag enn nevnt i § 13 andre ledd, kan hver av partene klage til fylkesmannen, som kan pålegge vigsleren å foreta vigsel.

Ekteskapsloven endret ved lover 19 des 2003 nr. 119 (ikr. 1 okt 2004 iflg. res. 19 des 2003 nr. 1762), 29 juni 2007 nr. 56 (ikr. 1 jan 2008 iflg. res. 7 des 2007 nr. 1370).

§ 15. Nærmere om formen for inngåelse av ekteskap.

       Kongen kan gi nærmere regler om formen for inngåelse av ekteskap.

§ 16. Ugyldighet.

       Ekteskap er ikke inngått dersom bestemmelsene i § 11 første ledd, jf. § 12, ikke er overholdt. Det samme gjelder dersom ekteskapet ble inngått uten at det forelå gyldig prøvingsattest i henhold til § 10. Et ekteskap er ugyldig dersom prest i Den norske kirke ikke har fulgt liturgi fastsatt av Kirkemøtet.

       Kongen kan likevel etter begjæring fra en av partene godkjenne ekteskapet som gyldig når særlige grunner foreligger. Slik godkjenning kan også gis når én eller begge parter er død.

       Hver av ektefellene kan reise søksmål for å få kjent ekteskapet ugyldig dersom han eller hun er blitt tvunget til å inngå ekteskapet ved rettsstridig atferd. Dette gjelder uavhengig av hvem som har utøvd tvangen.

       Adgangen til å reise søksmål bortfaller hvis sak ikke er reist innen seks måneder etter at ektefellen er blitt fri for tvangen. Søksmål kan ikke i noe tilfelle reises senere enn fem år etter ekteskapets inngåelse.

       Er vigsel foretatt til tross for at den ene eller begge parter var uten rettslig handleevne, kan søksmål for å få kjent ekteskapet ugyldig reises innen seks måneder etter vigselen.

       § 28 første ledd, jf tredje ledd gjelder tilsvarende. En verge kan reise søksmål på vegne av en ektefelle som mangler rettslig handleevne. Det samme kan en hjelpeverge som er oppnevnt etter vergemålsloven § 90 a flg, dersom det faller innenfor hjelpevergens oppdrag.

Endret ved lover 24 juni 1994 nr. 24 (ikr. 1 jan 1995), 19 des 2003 nr. 119 (ikr. 1 okt 2004 iflg. res. 19 des 2003 nr. 1762), 18 jan 2007 nr. 1 (ikr. 1 juni 2007 iflg. res. 18 jan 2007 nr. 57), 27 juni 2008 nr. 53 (ikr. 1 jan 2009 iflg. res. 27 juni 2008 nr. 745).

§ 16a. Fylkesmannens adgang til å reise sak om ekteskapets gyldighet.

       Fylkesmannen kan reise sak for å få dom for at et ekteskap består eller ikke består.

Tilføyd ved lov 19 des 2003 nr. 119 (ikr. 1 mars 2004 iflg. res. 19 des 2003 nr. 1762).

§ 17. Registrering.

       Kongen gir regler om registrering og melding av vigsler.

§ 18. Om ugildhet for vigslere.

       Slektskap eller andre forhold som fører til ugildhet etter forvaltningsloven § 6, er ikke til hinder for at vigsleren foretar vigsel.

Ekteskapsloven endret ved lov 19 des 2003 nr. 119 (ikr. 1 okt 2004 iflg. res. 19 des 2003 nr. 1762).

§ 18a. Anerkjennelse av ekteskap inngått i utlandet

       Et ekteskap som er inngått i utlandet, anerkjennes her i riket dersom ekteskapet er gyldig inngått i vigselslandet. En regulert samlivsform i utlandet som i hovedsak har samme rettsvirkninger som ekteskap i inngåelseslandet, anerkjennes som et ekteskap her i landet, når begge parter skriftlig har samtykket til dette. Departementet kan ved forskrift gi nærmere regler om i hvilke tilfeller en regulert samlivsform i utlandet vurderes å ha samme rettsvirkninger som ekteskap i inngåelseslandet. Et ekteskap anerkjennes likevel ikke dersom dette åpenbart ville virke støtende på norsk rettsorden (ordre public).

       Et ekteskap som er inngått i utlandet, anerkjennes ikke her i riket dersom minst en av partene var norsk statsborger eller fast bosatt her i riket på vigselstidspunktet, og:

Departementet kan likevel etter begjæring fra begge parter anerkjenne ekteskapet dersom sterke grunner taler for det.

Tilføyd ved lov 18 jan 2007 nr. 1 (ikr. 1 juni 2007 iflg. res. 18 jan 2007 nr. 57), endret ved lov 27 juni 2008 nr. 53 (ikr. 1 jan 2009 iflg. res. 27 juni 2008 nr. 745).

Kapittel 4. Oppløsning av ekteskap. Separasjon.

§ 19. Oppløsning av ekteskap.

       Et ekteskap kan oppløses ved skilsmisse etter forutgående separasjon i medhold av § 21 eller uten forutgående separasjon i medhold av §§ 22 og 23. Et ekteskap kan videre oppløses i medhold av § 24.

§ 20. Separasjon.

       En ektefelle som ikke finner å kunne fortsette samlivet, kan kreve separasjon.

       En separasjon blir uten rettsvirkning dersom ektefellene fortsetter eller gjenopptar samlivet. Samliv i en overgangstid inntil samlivet blir brutt, eller kortvarige forsøk på å gjenoppta samlivet, har likevel ikke denne virkningen.

§ 21. Skilsmisse etter separasjon.

       Hver av ektefellene kan kreve skilsmisse når de har vært separert i minst ett år.

§ 22. Skilsmisse etter samlivsbrudd.

       Hver av ektefellene kan kreve skilsmisse dersom samlivet har vært brutt i minst to år.

§ 23. Skilsmisse på grunn av overgrep og tvangsekteskap

       En ektefelle kan kreve skilsmisse dersom den andre ektefellen med hensikt har forsøkt å drepe ham eller henne eller barna eller forsettlig har utsatt dem for alvorlig mishandling. Det samme gjelder dersom ektefellen har opptrådt på en måte som er egnet til å fremkalle alvorlig frykt for slik atferd.

       Krav om skilsmisse etter første ledd må være reist innen seks måneder etter at ektefellen fikk kjennskap til handlingen, og senest to år etter at den fant sted.

       En ektefelle kan også kreve skilsmisse dersom han eller hun har blitt tvunget til å inngå ekteskapet ved rettsstridig atferd. Dette gjelder uavhengig av hvem som har utøvd tvangen. § 16 fjerde ledd gjelder tilsvarende.

Ekteskapsloven endret ved lov 18 jan 2007 nr. 1 (ikr. 1 juni 2007 iflg. res. 18 jan 2007 nr. 57).

§ 24. Oppløsning av ekteskap som er inngått i strid med § 3 eller § 4.

       Hver av ektefellene kan kreve ekteskapet oppløst dersom det er inngått i strid med § 3 eller § 4.

       Reiser ingen av ektefellene sak, skal fylkesmannen reise sak for å få ekteskapet oppløst. Dersom sterke grunner taler for det, kan fylkesmannen likevel beslutte at sak ikke skal reises eller at saksanlegg skal utsettes.

       En ektefelle kan kreve skilsmisse når den andre ektefellen har inngått nytt ekteskap i strid med § 4.

       Nytt ekteskap i strid med § 4 kan ikke kreves oppløst etter første eller andre ledd dersom det tidligere ekteskapet er blitt oppløst.

§ 25. Virkningen av separasjon og skilsmisse.

       Virkningen av separasjon og skilsmisse inntrer den dagen fylkesmannens bevilling er gitt eller dom blir avsagt, når ikke annet er særskilt bestemt.

       Bevilling eller dom om skilsmisse gir ikke rett til å inngå nytt ekteskap før bevillingen er blitt endelig eller dommen rettskraftig.

       Har bevillingsvedtaket vært gjenstand for klage, regnes ikke vedtaket som endelig før etter utløpet av søksmålsfristen i § 29 femte ledd.

Endret ved lov 17 juni 2005 nr. 90 (ikr. 1 jan 2008 iflg. res. 26 jan 2007 nr. 88) som endret ved lov 26 jan 2007 nr. 3.

Kapittel 5. Behandlingen av saker om oppløsning av ekteskap og om separasjon.

§ 25a. Virkeområde

       Reglene i dette kapitlet kommer til anvendelse i saker:

       For spørsmål som bringes inn i saken etter § 30 d første ledd bokstav a og c, gjelder § 30 b om norske domstolers kompetanse og § 30 c om verneting tilsvarende. For spørsmål som bringes inn i saken etter § 30 d første ledd bokstav b, gjelder barnelova § 82 om norske domstolers kompetanse og denne lov § 30 c om verneting tilsvarende.

Tilføyd ved lov 17 juni 2005 nr. 90 (ikr. 1 jan 2008 iflg. res. 26 jan 2007 nr. 88) som endret ved lov 26 jan 2007 nr. 3.

§ 26. Mekling m v.

       Ektefeller med felles barn under 16 år, skal i saker om separasjon og skilsmisse etter §§ 20 og 22 møte til mekling før saken bringes inn for retten eller fylkesmannen, jf § 27. Formålet med meklingen er å komme fram til en avtale om foreldreansvaret, samværsretten eller om hvor barnet eller barna skal bo fast, hvor det legges vekt på hva som vil være den beste ordningen for barnet/barna. Barneloven §§ 52 til 54 gjelder tilsvarende. Departementet fastsetter ved forskrift nærmere regler om hvem som kan foreta mekling etter første punktum, og om godkjenning av slike instanser.

       Mekling etter første ledd kreves ikke når saken allerede er brakt inn for retten med påstand om skilsmisse etter § 23 eller oppløsning etter § 24. Mekling og orientering er heller ikke nødvendig når sak reises av vergen etter § 28 andre ledd.

       Ektefellene plikter å møte personlig dersom ikke tvingende grunner er til hinder for det. Når mekling har vært forsøkt, skal det gis en bevitnelse om dette. Departementet fastsetter ved forskrift nærmere regler om unntak fra plikten til å møte til mekling. Departementet fastsetter også regler om vilkårene for at det kan gis bevitnelse om at mekling er forsøkt.

       Den som foretar mekling, har taushetsplikt om det som kommer fram om personlige forhold i forbindelse med oppdraget. Lov 19. juni 1997 nr. 62 om familievernkontorer §§ 6, 7, 9 og 10 gjelder tilsvarende.

       Departementet kan gi nærmere regler om meklingens innhold, og om innkallingen og fremgangsmåten.

Endret ved lov 20 juni 2003 nr. 40 (ikr. 1 apr 2004 iflg. res. 20 juni 2003 nr. 728).

§ 26a. Opplysningsplikt til barneverntjenesten.

       Meklingsmenn som arbeider innenfor rammen av denne loven skal i sitt arbeid være oppmerksomme på forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenestens side.

       Uten hinder av taushetsplikt skal meklingsmenn av eget tiltak gi opplysninger til barneverntjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. lov om barneverntjenester § 4-10, § 4-11, § 4-12, eller når et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker, jf. samme lov § 4-24. Også etter pålegg fra de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av lov om barneverntjenester, plikter meklingsmenn å gi slike opplysninger.

Tilføyd ved lov 17 juli 1992 nr. 100.

§ 27. Hvilken myndighet som avgjør saken.

       Separasjon og skilsmisse gis av fylkesmannen når ikke annet følger av andre eller tredje ledd.

       Avgjørelsen treffes av en domstol:

       Separasjon etter § 20 og skilsmisse etter § 22 avgjøres også av en domstol når kravet blir reist i en sak om skilsmisse som er brakt inn for retten på et annet grunnlag, eller i forbindelse med en sak om spørsmål etter loven her eller spørsmål etter barneloven om felles barn, som har sammenheng med kravet om separasjon eller skilsmisse.

§ 28. Partsrettigheter for umyndig ektefelle mv.

       Sak for fylkesmannen om separasjon eller skilsmisse og ekteskapssak for domstolene reises av eller mot en ektefelle personlig også når han eller hun er umyndig. Når sak er reist, kan vergen opptre til støtte for den umyndige. Vergen skal varsles om saken av fylkesmannen. Er sak reist for domstolene, skal stevning også forkynnes for vergen.

       En verge kan fremme sak på vegne av en ektefelle som mangler rettslig handleevne, dersom det er påtrengende nødvendig av hensyn til denne ektefellen. Disse sakene behandles i alle tilfeller av domstolene, som også avgjør om det er grunnlag for saksanlegget.

       Dersom en myndig ektefelle har fått oppnevnt hjelpeverge i medhold av vergemålsloven §§ 90 a flg., og det faller innenfor hjelpevergens oppdrag å opptre i eller fremme sak om separasjon eller skilsmisse eller ekteskapssak, gjelder reglene i første og annet ledd tilsvarende for hjelpevergen.

       For behandling av spørsmål om bidrag og andre økonomiske spørsmål i forbindelse med ekteskapssak gjelder tvisteloven § 2-3. Dette gjelder også for en hjelpeverge hvis det faller innenfor hjelpevergens oppdrag å tre inn i saken.

Endret ved lov 17 juni 2005 nr. 90 (ikr. 1 jan 2008 iflg. res. 26 jan 2007 nr. 88) som endret ved lov 26 jan 2007 nr. 3.

§ 29. Saksbehandlingen for fylkesmannen m v.

       Når begjæring om separasjon eller skilsmisse er mottatt hos fylkesmannen, kan partene innkalles til et personlig møte dersom fylkesmannen mener det er hensiktsmessig.

       Departementet gir nærmere forskrifter om hvilke opplysninger fylkesmannen bør kreve før det blir gitt separasjon eller skilsmisse.

       Fylkesmannens vedtak om separasjon etter § 20 og skilsmisse etter § 21 og § 22, jf § 27, skal forkynnes for partene hvis de ikke har frafalt forkynnelse. Fristen for klage over vedtaket er tre uker, og regnes for hver av partene fra det tidspunktet vedtaket blir forkynt for ham eller henne. Begjæring om oppreisning for oversittelse av klagefristen må settes fram så snart som mulig, og senest én måned etter at klagefristen løp ut. Er det gitt skilsmissebevilling, er oppreisning utelukket dersom en av ektefellene i mellomtiden har inngått nytt ekteskap. Partene kan på forhånd frafalle retten til å påklage vedtaket. Om underretning og om klage over fylkesmannens vedtak gjelder ellers forvaltningslovens regler.

       Dør en av partene under saken, gjelder § 30 f tilsvarende ved klage over fylkesmannens avgjørelser.

       Søksmål om gyldigheten av et vedtak om separasjon eller skilsmisse kan bare reises når parten fullt ut har benyttet sin adgang til å klage over avgjørelsen. Søksmål må reises innen én måned etter det endelige vedtaket ble forkynt for parten, og må rettes både mot staten ved departementet og den andre ektefellen. Er det gitt skilsmissebevilling, kan det ikke gis oppfriskning for oversittelse av søksmålsfristen dersom den ene av ektefellene i mellomtiden har inngått nytt ekteskap. § 30 e annet ledd gjelder tilsvarende. Inngår en av ektefellene ekteskap etter at søksmål er reist, skal saken heves.

Endret ved lov 17 juni 2005 nr. 90 (ikr. 1 jan 2008 iflg. res. 26 jan 2007 nr. 88) som endret ved lov 26 jan 2007 nr. 3.

§ 30. Partene i en ekteskapssak

       Ekteskapssak kan bare reises for domstolene av en av ektefellene selv eller av den som påstår å være eller ikke være saksøktes ektefelle, når ikke annet framgår av loven.

       Reises slik sak av den ene ektefellen, stevnes den andre ektefellen som motpart. Blir saken reist av andre, stevnes begge ektefeller som motparter. Blir sak om oppløsning reist på grunn av tidligere ekteskap, skal også ektefellen i det tidligere ekteskapet stevnes som motpart.

Endret ved lov 17 juni 2005 nr. 90 (ikr. 1 jan 2008 iflg. res. 26 jan 2007 nr. 88) som endret ved lov 26 jan 2007 nr. 3.

§ 30a. Fylkesmannens adgang til å opptre for å ivareta offentlige interesser

       I saker som anlegges for å få dom for at et ekteskap består eller ikke består, eller for å få det oppløst etter § 24 første ledd, kan fylkesmannen opptre for å ivareta offentlige interesser. Retten skal gi ham melding om saken. Fylkesmannen kan erklære anke og begjære gjenåpning. Ellers er inntreden i saken bare tillatt etter § 30 f.

Tilføyd ved lov 17 juni 2005 nr. 90 (ikr. 1 jan 2008 iflg. res. 26 jan 2007 nr. 88) som endret ved lov 26 jan 2007 nr. 3.

§ 30b. Når ekteskapssak kan anlegges i Norge

       Dersom ikke annet er fastsatt ved overenskomst med fremmed stat, kan ekteskapssak reises ved norsk domstol:

Tilføyd ved lov 17 juni 2005 nr. 90 (ikr. 1 jan 2008 iflg. res. 26 jan 2007 nr. 88), som endret ved lov 26 jan 2007 nr. 3, endret ved lov 27 juni 2008 nr. 53 (ikr. 1 jan 2009 iflg. res. 27 juni 2008 nr. 745).

§ 30c. Verneting

       Ekteskapssak anlegges ved saksøktes alminnelige verneting etter tvisteloven § 4-4. I saker som nevnt i § 30 annet ledd annet og tredje punktum, anlegges saken der en av de saksøkte har alminnelig verneting.

       Hører saken under norsk domsmyndighet uten at saksøkte har alminnelig verneting i riket, kan saken anlegges i den rettskrets hvor ektefellene hadde sin siste felles bopel eller saksøkeren har bopel.

       Blir saken reist av fylkesmannen, kan den anlegges i den rettskretsen hvor en av ektefellene kunne vært saksøkt.

Tilføyd ved lov 17 juni 2005 nr. 90 (ikr. 1 jan 2008 iflg. res. 26 jan 2007 nr. 88) som endret ved lov 26 jan 2007 nr. 3.

§ 30d. Inndragning av andre krav i en ekteskapssak

       I ekteskapssak kan også behandles:

       Hvis ikke spørsmål som nevnt i første ledd bokstav a og b er trukket inn i saken, skal retten av eget tiltak undersøke om partene er uenige om slike spørsmål, og i tilfelle treffe avgjørelse i saken. Det gjelder likevel ikke hvis partene er enige om å holde spørsmålet utenfor, eller den ene parten uteblir, og den møtende ønsker å holde spørsmålet utenfor, eller hvis en av partene er bosatt utenfor riket.

       Når spørsmål etter barnelova om felles barn trekkes inn i saken etter første ledd, får saksbehandlingsreglene i barnelova kap. 7 anvendelse for behandlingen av disse spørsmålene.

       Ellers kan en ekteskapssak bare forenes med sivile tvister om andre rettsforhold så langt vilkårene i tvisteloven § 15-1 er til stede, og kun i den utstrekning retten tillater det.

Tilføyd ved lov 17 juni 2005 nr. 90 (ikr. 1 jan 2008 iflg. res. 26 jan 2007 nr. 88) som endret ved lov 26 jan 2007 nr. 3.

§ 30e. Rettskraft, oppfriskning og gjenåpning

       En rettskraftig dom om spørsmål som nevnt i § 25 a første ledd bokstav b (ekteskapssak), virker for og mot alle og legges til grunn i alle forhold hvor spørsmålet har betydning. Går dommen ut på skilsmisse eller på separasjon, gjelder det samme selv om dommen ikke er rettskraftig, hvis ikke annet er bestemt.

       Er et ekteskap erklært for ikke å bestå, eller er det oppløst, er oppfriskning for oversittelse av ankefristen og gjenåpning utelukket hvis en av ektefellene har inngått nytt ekteskap før avgjørelsen om oppfriskning eller henvisning til hovedforhandling er forkynt for ham eller henne.

Tilføyd ved lov 17 juni 2005 nr. 90 (ikr. 1 jan 2008 iflg. res. 26 jan 2007 nr. 88) som endret ved lov 26 jan 2007 nr. 3.

§ 30f. Parten dør. Barns og arvingers rett til å tre inn i saken

       Dør en part før dom er avsagt i en sak om hans eller hennes eget ekteskap, heves saken. Gjelder saken oppløsning av ekteskap etter § 24 første ledd eller spørsmålet om et ekteskap består, eller om en separasjon er uten rettsvirkning etter § 20 annet ledd, kan den likevel fortsettes så vel av som mot den avdødes barn eller arvinger hvis avgjørelsen har rettslig betydning.

       Dør parten etter at dom er avsagt, kan under samme betingelse anke og gjenåpning anvendes av eller mot barna eller arvingene hvis dommen går ut på oppløsning av ekteskapet eller på separasjon, eller saken gjelder spørsmålet om ekteskapet består, eller om en separasjon er uten rettsvirkning etter § 20 annet ledd.

       Har flere søksmåls- eller ankeberettigede trådt inn i saken, må de opptre i fellesskap. Har en enkelt trådt inn, kan andre søksmåls- eller ankeberettigede slutte seg til.

Tilføyd ved lov 17 juni 2005 nr. 90 (ikr. 1 jan 2008 iflg. res. 26 jan 2007 nr. 88) som endret ved lov 26 jan 2007 nr. 3.

LES RESTEN AV LOVEN HER.