Testament og demens
(Kilde: www.advokatsylte.no)
Et av de vanligste tvistespørsmålene i arveoppgjør er om avdøde var så sjelelig svekket da testamentet ble laget, at det derfor må anses ugyldig.
Ugyldige testamenter
I mange skifteoppgjør forekommer det at et testament forrykker den arvefordeling som loven ellers skulle bestemme.
En svært ofte forekommende problemstilling i slike tilfeller, er spørsmålet om avdøde var ved sin fulle sans og samling da testamentet ble gjort. I motsatt fall kan det tenkes at det må anses ugyldig.
Et av de vanligste tvistespørsmålene i arveoppgjør er om avdøde var så sjelelig svekket da testamentet ble laget, at det derfor må anses ugyldig. Ugyldige testamenter
I mange skifteoppgjør forekommer det at et testament forrykker den arvefordeling som loven ellers skulle bestemme.
En svært ofte forekommende problemstilling i slike tilfeller, er spørsmålet om avdøde var ved sin fulle sans og samling da testamentet ble gjort. I motsatt fall kan det tenkes at det må anses ugyldig.
For at et testament skal anses ugyldig på dette grunnlag, må to vilkår være oppfylt samtidig jf. Arveloven § 62. For det første må avdøde da testamentet ble laget ha vært “sinnsjuk eller i høg grad hemma i sjelelig utvikling eller i høg grad sjelelig svekt”.
Dernest må det være årsakssammenheng mellom tilstanden og innholdet i testamentet eller slik loven formulerer dette; sinnstilstanden må ha hatt “innverknad” på innholdet i testamentet.
Dernest må det være årsakssammenheng mellom tilstanden og innholdet i testamentet eller slik loven formulerer dette; sinnstilstanden må ha hatt “innverknad” på innholdet i testamentet.
Den medisinske situasjon
Det finnes mange sinnsykdommer som vil medføre ugyldighet, men demens og da særlig Alzheimer sorterer etter loven under alternativet annen sjelelig svekkelse. Alzheimer er en medisinsk diagnose, som blant annet innebærer demens i betydelig høyere grad enn det som alderen naturlig skulle medføre.
Det oppstår også andre reduksjoner, særlig ekstraordinær svikt av de øvrige kognitive funksjonene samt personlighets- og atferdsendring. Det er leger som må stille denne diagnosen, men selv om dette ikke ble gjort før dødsfallet, kan det i ettertid føres bevis for at vedkommende var berettiget til dette.
I Norge regner en med at flere enn 60 000 lider av demens, og at de fleste er kvinner. De aller fleste er naturligvis gamle, og 98 % er over 65 år. Demens kan også skyldes andre forhold enn Alzheimers sykdom, men de fleste som har lidelsen (over 70 %) har denne som følge av Alzheimer. Det er etter hvert utviklet forskjellige legemidler som er gode for tilstanden, og medisin kan for enkelte gi perioder som er betydelig bedre enn andre.
Det finnes imidlertid ingen kjente medisiner med positiv effekt for de mest alvorlige tilfellene av Alzheimer (MMS <10 jf. nedenfor). Dette er relevant å nevne fordi i testamentssaker som gjelder demensproblematikk, vil nettopp medisineringen og virkningen av denne stå sentralt i bevisvurderingen.
Det finnes imidlertid ingen kjente medisiner med positiv effekt for de mest alvorlige tilfellene av Alzheimer (MMS <10 jf. nedenfor). Dette er relevant å nevne fordi i testamentssaker som gjelder demensproblematikk, vil nettopp medisineringen og virkningen av denne stå sentralt i bevisvurderingen.
Alzheimer regnes for en hjernesykdom og den varer over mange år, gjennomsnittlig 9 år fra de første symptomene viser seg og frem til dødsfallet. Desto eldre vedkommende er når sykdomssituasjonen oppstår, desto raskere viser den medisinske forskning at den utvikler seg. En antar at dette særlig skyldes kombinasjonen med ordinær alderdomssvekkelse som også inkluderer en lettere grad av demens.
Alzheimer medfører at vedkommende som har dette etter hvert får utviklet redusert evne til å orientere seg om tid, sted og andre relevante forhold av betydning for å påføre sin juridisk bindende signatur på et viktig dokument som et testament. En vanlig test-form for tilstanden er MMS, hvor det gis inntil 30 poeng .
MMS
Statens helsetilsyn har gitt følgende benevnelser for skårene som oppnås ved MMS testen:
- MMS skåre 26-30: Oftest tilstrekkelig til kjøring, med mindre andre forhold taler imot.
- MMS skåre 20-25: Ofte uforenlig med kjøring. Videre utredning? Praktisk prøve?
- MMS skåre < 20: Diskvalifiserer for kjøring, dersom fylkeslegen ikke finner meget gode holdepunkter for det motsatte.
En skåre på mindre enn 20, medfører som det fremgår at en ikke har anledning til å føre bil. I testamentssammenheng, er imidlertid dette en svært god skåre, og diskvalifiserer åpenbart ikke til lovens vilkår “høg” grad av sjelelig svekkelse.
I rettspraksis er det også lagt til grunn at en så lav skåre som 14 ikke i seg selv skal anses som tilstrekkelig, jf. bl.a. Høyesteretts dom inntatt i Rettstidende 2005, s. 878.
Høyesterett uttalte her at resultatene fra testen i seg selv ikke kan legges til grunn som avgjørende; det skal foretas en konkret vurdering og det skal da som tidligere nevnt tas hensyn til hvilken situasjon testator befant seg i akkurat den dagen testamentet ble gjort. Som nevnt er sykdomsbildet varierende, slik at en person med Alzheimer en dag kan være i god form og svært dårlig form neste dag. Dette gir store bevismessige problem.
Høyesterett uttalte her at resultatene fra testen i seg selv ikke kan legges til grunn som avgjørende; det skal foretas en konkret vurdering og det skal da som tidligere nevnt tas hensyn til hvilken situasjon testator befant seg i akkurat den dagen testamentet ble gjort. Som nevnt er sykdomsbildet varierende, slik at en person med Alzheimer en dag kan være i god form og svært dårlig form neste dag. Dette gir store bevismessige problem.
En skåre på 10 innebærer vanligvis at det ikke er særlig mulighet for å kommunisere med vedkommende, i hvert fall ikke i pasientens normalsituasjon ut fra tilstanden. Vedkommende vil vanligvis ikke engang kjenne igjen sine nærmeste.
Innverknad
Det andre vilkåret er bare relevant å ta stilling til i de tilfeller det konstateres å foreligge en høy grad av svekkelse; dvs. kvalifisert sykdomstilstand. Imidlertid vil selve testasjonen, det vil si hva som er bestemt i testamentet være naturlig å se hen til ved vurderingen av om vedkommende var testasjonsfør da testamentet ble gjort. Typisk om det fremstår som uforståelig og ulogisk det som er bestemt i testamentet; så som at den forhatte naboen i testamentet skulle bli bestemt å være enearving i disfavør søsken, som kanskje hadde stelt og passet på vedkommende de siste 10 årene.
Dersom det føres bevis for at avdøde i lang tid hadde ønsket å bestemme det som rent faktisk ble bestemt i testamentet, og at dette var det eneste logiske og naturlige så har ikke testators svakhet hatt betydning for resultatet. I så fall sier vi at testator da testamentet ble gjort, foretok en såkalt juridisk bindende “reproduktiv disposisjon” jf. Høyesteretts avgjørelse inntatt i Rettstidende 1976. s. 1342 og 1978 s. 213.
I et slikt tilfelle er det ikke nødvendig å bruke store ressurser på å avdekke om avdøde da testamentet ble gjort, hadde en kvalifisert sjelelig svekkelse. Merk imidlertid at det ikke er tilstrekkelig at testator “ønsket” å tilgodese vedkommende testamentsarving, det må også føres bevis for at testator rent faktisk ville ha laget testamentet på ordinært vis om ikke svekkelsen hadde inntruffet.
Tung bevisbyrde
Det er den som påberoper at testamentet er ugyldig, som har bevisbyrden for at lovens vilkår om kvalifisert sinnstilstand hos testator er oppfylt. Dersom det blir ført bevis for dette, snus derimot bevisbyrden for det andre vilkåret.
Etter dette er bevist, er det nemlig den tilgodesette i testamentet som må føre bevis for at sinnstilstanden ikke har hatt noen betydning for testasjonens innhold, dersom denne ønsker testamentet opprettholdt. Bevisbyrden i begge retningene er tung å bære i ordets rette forstand.
Bevistyper
Når det gjelder vilkåret om høy grad av sjelelig svekkelse, vil det være ekstra påkrevd med medisinsk sakkyndig bevisførsel. Her vil det ofte være nødvendig å føre både fastlege, sykehuslege og eventuelt andre med spesielt høy fagkunnskap på feltet som bevis. Likeså vil alt annet helsepersonell som har hatt befatning med avdøde både før og etter testasjonen være relevant samt en grundig gjennomgang av avdødes pasient- og medisinjournal. I følge Høyesteretts avgjørelser, vil dessuten testamentsvitnene ha en særlig stor bevisvekt. Likeså andre som hadde nær kontakt med avdøde i den aktuelle tiden.
Når det gjelder vilkåret om “innverknad” vil det først og fremst være skriftlige utkast og vitner som kan fortelle noe om avdødes ønsker før den sjelelige svekkelsen inntraff. Likeså vitner fra tiden etter demensen inntrådte, særlig vitner som har hadde kontakt med avdøde i “gode” perioder.
Frist for protest
Det gjelder en viktig tidsfrist etter Arveloven § 70 for å protestere mot testament med anførsel om at det er ugyldig. Denne fristen er det mange som ikke kjenner til, og mange har tapt sin rett som følge av å ha sovet i timen.
Det gjelder en viktig tidsfrist etter Arveloven § 70 for å protestere mot testament med anførsel om at det er ugyldig. Denne fristen er det mange som ikke kjenner til, og mange har tapt sin rett som følge av å ha sovet i timen.
Protesten må etter loven gis til den lokale tingrett der avdøde bodde, innen 6 måneder etter at vedkommende fikk kunnskap om dødsfallet og testamentet. I tillegg er det slik at fristen ikke starter å løpe før vedkommende som vil protestere, hadde fått kunnskap om grunnlaget for ugyldigheten. Det vil si tilstanden til avdøde på det tidspunkt testamentet ble gjort. Som et alternativ til å varsle tingretten, aksepterer loven at hver enkelt av de berettigede etter testamentet blir varslet direkte om protesten innen samme frist.
Selv om loven ikke krever det, bør protesten være skriftlig og sendes rekommandert, pr. e-post eller på annen dokumenterbar måte. Det må også oppgis på hvilket grunnlag protesten fremsettes, at det dreier seg om avdødes testasjonsevne. Nærmere begrunnelse og redegjørelse er ikke nødvendig på dette stadiet.
Prosessen videre
Dersom partene ikke blir enige, så må saken bringes inn for retten med krav om ugyldiggjøring. Det hjelper i slike tilfeller ikke å begjære offentlig skifte. Offentlig skifte kan ikke lede til annet enn å klargjøre om det er tvister i boet, og en slik behandling ville alene medført unødvendige tilleggskostnader i størrelse opp mot kr. 50.000,-. Det må således inngis en stevning som leder til et ordinært søksmål. I slike tilfeller vil det åpenbart være hensiktsmessig å kontakte en advokat.
Dersom partene ikke blir enige, så må saken bringes inn for retten med krav om ugyldiggjøring. Det hjelper i slike tilfeller ikke å begjære offentlig skifte. Offentlig skifte kan ikke lede til annet enn å klargjøre om det er tvister i boet, og en slik behandling ville alene medført unødvendige tilleggskostnader i størrelse opp mot kr. 50.000,-. Det må således inngis en stevning som leder til et ordinært søksmål. I slike tilfeller vil det åpenbart være hensiktsmessig å kontakte en advokat.