Etter Barneloven § 36 kan foreldrene seg i mellom frivillig avtale hvor barnet skal bo etter et samlivsbrudd, og det kan i denne sammenheng også avtales at det skal bo fast hos begge, dvs. delt bosted. Det ble i 2010 foretatt endringer i Barneloven, og det ble blant annet bestemt at også domstolen kan bestemme en slik løsning, selv om en av foreldrene skulle motsette seg dette.
Begrepet delt bosted
Statusen delt bosted, er først og fremst en status som benyttes i relasjonen mellom foreldrene. Det er ikke avgjørende for statusen hvilken tid barnet oppholder seg hos hver av dem. Som vi senere vil komme tilbake til er det hva som er avtalt - eller bestemt av domstolen – med hensyn til den formelle benevnelse av ordningen eller dens formelle innhold, som er avgjørende i denne sammenheng. Således var nok den gamle benevnelsen delt omsorg mer treffende. Ordningen med delt bosted har også betydning utad i forhold til offentlig myndighet. Når det derimot gjelder i denne relasjonen, vil den faktiske tidsdelingen kunne få større betydning for rettighetene foreldrene måtte ha til offentlige stønader.
Valg av barnets bosted må vanligvis avgjøres av foreldrene etter forhandlinger mellom dem. Dersom de ikke blir enige, vil det måtte bli opp til domstolen å treffe en rettslig avgjørelse som foreldrene plikter å etterleve. Enten foreldrene avtaler frivillig løsning eller domstolen pålegger dem en ordning, vil det være hensynet til barnets beste som vil være den overordnede retningslinje for hva som skal gjelde. Hva som er barnets beste, vil først og fremst bero på en konkret faktisk vurdering av det individuelle forhold hos barnet, hvor både praktiske og psykologiske forhold må tas i betraktning. Ved denne vurderingen vil de rettslige betraktningene primært være begrenset til en vurdering av de rettslige konsekvensene, av de valg som blir gjort.
Historisk utvikling
Bestemmelsene om barnefordeling har de senere år vært under forandring. Utviklingen er en konsekvens av andre endringer i samfunnet, og da særlig som følge av utviklingen av likestillingsprinsippet som innebærer at begge kjønn skal anses likeverdige både i relasjon til hjemme- og arbeidssituasjonen. Det har dessuten etter omfattende forskning, blitt betydelig større fokus på barns egne behov og rettigheter. Forskningen har vist at de valg som blir tatt og hvordan foreldrene praktiserer de ulike ordningene, kan få stor betydning for et barns utvikling.
Forskningen har vist at det nesten alltid vil være en positiv verdi i seg selv, at foreldrene kan komme frem til frivillige løsninger som de er tilfreds med både ved avtaleinngåelsen og senere underveis ved praktiseringen. Ordningen som stort sett alltid har vært at foreldrene seg imellom har kunnet gjøre avtaler både om fordeling og praktisering av foreldreansvaret, den daglige omsorg og eventuelt samvær, har fulgt utviklingen hele tiden. Bare i de mest ekstreme tilfeller, kan en oppleve at det offentlige ved barnevernstjenesten griper inn. Dette er en økende problemstilling, men likevel så sjelden forekommende at den ikke vil bli omtalt nærmere i fremstillingen her.
Et annet trekk ved utviklingen er at foreldre i dag er blitt mer bevisste på detaljene i avtaler som blir gjort, alt fra nøyaktig hvor et barn skal hentes med angivelse av dato og klokkeslett, til hvem som skal hente og levere. Tidligere var det i større grad vanligere å gjøre muntlige avtaler om hvor barnet skulle bo og angivelse av en samværsfrekvens. Det er grunn til å anta at utviklingen for øvrig med stadig høyere tempo og stress i både arbeids- og fritidsliv, har vært en medvirkende årsak til dette. Denne delen av utviklingen har også påvirket domstolen i tvistesaker som gjelder barn, ved at domstolene ikke lenger bare tar stilling til hvor barnet skal bo og eventuelt hvor mye samvær den annen forelder skal ha. Nå er det blitt slik at domstolen også vanligvis fastsetter – fordi foreldrene ønsker det – de samme spesifikke detaljene ved sin avgjørelse. Dette har igjen forårsaket at barnefordelingssaker er blitt noe mer omfattende å behandle i rettssystemet.
Et siste utviklingstrekk som skal nevnes, er at domstolen i større grad også har fått kompetanse til å dømme foreldrene til å bli enige. Således ble domstolen i 1981 gitt kompetanse til å idømme delt foreldreansvar og i 2010 denne kompetansen til å idømme delt bosted.
Lovens vilkår
Den nye regelen som ble inntatt i Barneloven § 36, fastslår at domstolen nå kan bestemme at et barn skal ha delt bosted hos sine foreldre dersom det foreligger “særlige grunner”.
Hva som nærmere ligger i dette er uklart, idet loven legger opp til en konkret skjønnsmessig vurdering. Selve ordlyden i § 36 indikerer imidlertid klart at det ikke er tilstrekkelig at det foreligger argument for en slik løsning. Det kreves noe helt spesielt, og domstolens beslutningskompetanse anses sekundær og som en nødløsning. Ser en hele Barneloven i sammenheng, gir denne uttrykk for at de særlige grunnene må være grunner som er relevante for hva som er barnets beste, hvilket er den overordnede norm i hele barnelovgivningen.
Særlige grunner
For å kartlegge nærmere hva som ligger i dette vage begrepet, er det relevant å se nærmere på bakgrunnshistorien til bestemmelsen.
NOU 2008:9
Et av de mest sentrale dokumenter som ligger til grunn for bestemmelsen, er en rapport fra det sakkyndigutvalget Regjeringen nedsatte i lovplanleggingen. Rapporten er inntatt i Norges Offentlige Utredninger (2008:9). Her gjengis av utvalget blant annet en del forskningsmateriale, og det fremgår av rapporten at utvalget tillegger dette materialet stor vekt. Det samme gjorde departementet og Stortinget i sitt videre arbeid med lovendringen.
Forskningsmaterialet har således både relevans og vekt som følge av at “lovgiver” har tillagt det vekt, samt som følge av materialet som sådan fordi jussen fungerer slik at faktiske forhold og da særlig konsekvensbetraktninger om faktiske forhold skal tillegges stor vekt ved lovtolkningen. Som følge av dette skal vi her gjengi utvalgets sammendrag om dette materialet. Dette er som følger:
Nyere forskning indikerer at delt bosted etter avtale mellom foreldrene kan fungere godt, både for barna og foreldrene. I en undersøkelse utført på oppdrag av Barne- og likestillingsdepartementet i 2006 har Skjørten m.fl. intervjuet barn og foretatt en spørreundersøkelse av foreldre om deres erfaringer med delt bosted. Barna i undersøkelsen var i alderen 8 til 18 år.
Foreldreundersøkelsen avdekket at flesteparten var fornøyd med delt bosted, og de mente at ordningen fungerte bra for barna - 81% av foreldrene mente ordningen fungerte bra for barnet, 79% mente den fungerte bra for dem selv og 85% mente den andre forelderen var fornøyd med delt bosted.
De foreldrene som oppga at delt bosted fungerte middels eller dårlig (21%), forklarte dette med samarbeidsproblemer mellom foreldrene (36%), ordningen passet ikke for barnet (20%), nye familiedannelser (12%), praktiske problemer knyttet til arbeidssituasjon eller tid (12%), reiselengde/avstand (6%), økonomiske forhold (6%) og boligforhold (5%).
Intervjuene med barna avdekket at flesteparten av barna lever bra med delt bosted og at de praktiske utfordringene etter hvert går greit og blir en vane.
Det var et hovedinntrykk at de fleste barna selv hadde en sterk vilje til å opprettholde nær kontakt med begge foreldre, og de ønsket å være en del av hverdagslivet i begge foreldrenes hjem. Flesteparten av barna anså at de hadde en selvfølgelig og anerkjent plass i to hjem, og de så ikke seg selv som annenrangs familiemedlemmer. For flere av barna hadde det imidlertid tatt tid å tilpasse seg ordningen - både flytting, hverdagslige tilpasninger og nye familiemedlemmer kunne by på utfordringer.
Det ble ansett som svært viktig at barna selv ønsket og trivdes med en slik ordning, og at foreldrene derfor fanget opp signaler fra barna og var villige til å justere bostedsordningen.
Noen barn mistrivdes med delt bosted, og også en del foreldre oppgav at delt bosted ikke var en god løsning verken for dem eller barna. Det ble pekt på at barna ikke alltid maktet å gi uttrykk for problemene med bostedsløsningen, og at foreldrene må være oppmerksom på at barn ofte kvier seg for å gi uttrykk for synspunkter som kan såre foreldrene eller bidra til at en konflikt mellom foreldrene oppstår.
Forskerne trakk følgende hovedkonklusjon:
"Ut fra våre undersøkelser kan vi konkludere med at delt bosted kan fungere bra for mange barn. Vi har imidlertid ikke hold for å konkludere med at delt bosted vil fungere bra for alle eller de fleste barn. Tvert imot har vi funnet at for noen foreldre og barn er delt bosted en problematisk ordning, og om ordningen passer for ett barn, er det ikke sikkert at den passer så bra for eventuelle søsken. Vi mener derfor at prinsippet om å vurdere barnets beste konkret ut fra hvert enkelts barns situasjon må være utgangspunktet i valget av bostedsløsninger for barnet."
Etter utvalgets oppfatning må det legges betydelig vekt på de forskningsresultatene som er presentert i Skjørten m.fl. 2006, idet undersøkelsen både er ny, norsk og relativt omfattende. Av annen relevant forskning som omhandler avtalt delt bosted kan likevel nevnes:
Ekeland og Myklebust 1997 fremla en forskningsrapport om foreldremekling, hvor separerte par fra hele landet ble intervjuet. Her påviste de at par som gjennom mekling ble enige om delt bosted fikk mindre konflikter ett år senere, enn de som avtalte mer tradisjonelle bostedsløsninger. Dette gjaldt også når man kontrollerte for konfliktnivået initielt. De fant altså en konfliktreduserende effekt av delt bosted.
Moxnes og Winge 2000 har funnet at foreldre som har en omfattende deling av foreldreoppgavene og et omfattende samarbeid, oftere er fornøyd enn de som deler og samarbeider lite.
Andenæs 2001 har trukket fram viktigheten av at de materielle og økonomiske rammene er til stede og blant annet pekt på risikoen for at delt bosted blir et alternativ kun for de ressurssterke.
Øberg og Øberg 2002 poengterte viktigheten av et tillitsforhold mellom foreldrene og fravær av uoppklarte konflikter for at delt bosted skal kunne fungere for barnet. Samarbeid, planlegging og bosetting nær hverandre ble også angitt som nøkkelforutsetninger.
Bauserman 2002 presenterte en metaanalyse basert på 33 internasjonale og amerikanske undersøkelser hvor man sammenlignet barn som lever i såkalt "joint custody" med barn fra "sole-custody arrangements". I analysen har man sidestilt de som lever i "joint legal custody" og "joint physical custody", hvor førstnevnte langt på vei tilsvarer det vi omtaler som "felles foreldreansvar", mens sistnevnte tilsvarer "delt bosted". Resultatet fra undersøkelsen viser at barn og unge i "joint custody" scorer noe bedre enn barn som bare bor med mor eller far på en rekke mål på psykososial tilpasning. Foreldrene som praktiserte "joint custody" rapporterte også om mindre konflikter enn foreldre med en "sole-custody" løsning, men dette forklarte ikke de påviste fordelene av å leve i "joint custody". I stedet blir det pekt på at resultatene kan tyde på at "joint custody" kan ha en positiv effekt på begge foreldre.
Utvalget finner grunn til å understreke at det ikke finnes forskning som direkte studerer hvordan små barn tilpasser seg delt bosted. Skjørten m.fl. 2006 kartla kun barn over 8 år. Ettersom det er her det ut fra generell utviklingsforståelse er mest bekymring for om dette kan være en uheldig løsning for barn, finner utvalget grunn til å fremheve følgende: For barn som ikke har levd sammen med en av sine foreldre og blitt kjent med den som omsorgsperson gjennom det første leveåret, vil innføring av en ordning med delt omsorg kunne komme til å innebære for store utfordringer med hensyn til skiftinger og variasjon. Det vil i alle fall måtte dreie seg om en gradvis oppbygging, noe som vil stille enda tydeligere krav til foreldrenes samarbeid og felles forståelse av hvordan barnet utvikler seg. Den som er bostedsforelder vil måtte lose den andre inn, og hensynet til barnet vil kreve at de deler opplevelser og erfaringer mer på den måten som naturlig skjer mellom foreldre som bor sammen. For barn opp til ca. tre års alder vil også delt bosted måtte innføres og praktiseres på en måte som tar hensyn til barnets begrensede forståelse av tid, og dets manglende kapasitet til selv å bringe sine erfaringer fra en situasjon til en annen og dele dem med omsorgspersoner begge steder.
Utvalget peker avslutningsvis på at tilfanget av både norsk og internasjonal forskning omkring avtalt delt bosted etter hvert begynner å bli betydelig, og at det på dette området - som på andre områder - forekommer faglig uenighet. Innenfor rammene av denne fremstillingen er det imidlertid ikke mulig å presentere alt som finnes av forskning og faglige synspunkter.
Det norske forskningsmaterialet innebærer forskning på frivillige løsninger om delt omsorg. Det er åpenbart at det er vanskelig å dedusere noe særlig ut av dette, som er anvendelig på tilfeller hvor domstolen gir pålegg og frivilligheten mangler. De funn som ble gjort i de norske undersøkelsene, antas i hovedsak være forårsaket nettopp av frivilligheten eller mangelen på helt store eller spesielle konfliktene mellom foreldrene. Av denne grunn anses det mer relevant å se hen til utenlandsk forskning fra land hvor domstolen i lang tid har hatt slik kompetanse. For eksempel gjelder dette Sverige og USA. Dette gjorde da også utvalget, og med den begrunnelse som er gitt er det grunn til å anta at vekten av disse forskningsresultatene bør være høyere enn den norske forskningen. Fra utvalgsrapporten gjengir vi derfor følgende som gjelder utenlandsk forskning på domstolbestemt ordning med delt bosted:
Når det gjelder delt bosted pålagt av domstolene, er det relativt sparsomt med nyere forskningsmateriale. Det meste finner man innenfor amerikansk forskning, ettersom en del stater i USA i flere år har hatt regler som åpner for at familiedomstolene kan idømme såkalt "joint physical custody" mot foreldrenes ønske. Psykolog Terje Galtung presenterte i vedlegg til NOU 1998: 17 den mest kjente undersøkelsen, Johnston m.fl. 1989:
"Johnston og medarbeidere (1989) har studert 100 familier der foreldrene ikke kunne enes om bosted og samvær, og fikk en ordning med delt bosted etter at de gikk til retten med saken. Ved oppfølgingen, gjennomsnittlig 4 1/2 år etter separasjonen (2 1/2 år etter domstolsbeslutningen), ble familiene undersøkt igjen. Da praktiserte 35 familier fortsatt en delt bostedsordning. De øvrige hadde på egen hånd funnet fram til andre bostedsløsninger for barnet. Resultatene viste at jo mer konflikt mellom foreldrene og jo hyppigere samvær, desto større var risikoen for at barnet ble trukket inn i foreldrenes stridigheter. De barn som hadde mest samvær med begge foreldre, var følelsesmessig og atferdsmessig mest forstyrret. De var mer deprimerte og tilbakeholdende, hadde mer somatiske plager, var mer aggressive ifølge sine egne foreldre. Det syntes altså ikke som samliv med begge foreldre bedret barnas ubehag ved foreldrenes konflikter.
Barn i familier med delt bosted og hvor foreldrene hadde hatt en opprivende skilsmissesak, syntes å ha flere symptomer etter å ha levet med flyttingene mellom hjemmene selv om foreldrene ikke sloss. Barna hadde funnet mange ulike måter å tilpasse seg overfor sine foreldre. Noen manøvrerte aktivt mellom foreldrene eller trakk seg bort fra deres konflikter, andre forsøkte å være rettferdig til begge sider, men var konfliktfylt i sine lojaliteter. Svært mange forsøkte å stille opp for en eller begge de stridende foreldre. Generelt syntes barna både å oppleve seg som viktige for foreldrene fordi de var i sentrum for foreldrenes strid, og sårbare fordi de fryktet å bli avvist eller forlatt. De ble belastet med krav om støtte eller omsorg fra sine foreldre. Det oppsto gjerne en ond sirkel ved at barnas plager og symptomer kunne fyre opp under striden mellom foreldrene. De eldre barna hadde en spesiell tendens til å bli involvert i foreldrenes konflikter. Deres foreldre oppfattet dem ofte som mer modne, og forventet mer støtte fra dem.
Johnston og hennes medarbeidere (1989) konkluderte at foreldre som brakte sin barnefordelingssak for retten syntes på viktige områder å være annerledes enn de som selv fant fram til en ordning. Derfor kunne ikke resultater fra frivillige ordninger overføres til de rettspålagte. De frarådet derfor delt bosted eller hyppig samvær i tilfelle der foreldrene heller ikke med rådgivnings- og meklingshjelp klarte å finne fram til en løsning."
Galtung selv trakk til slutt følgende konklusjoner på bakgrunn av det foreliggende forskningsmaterialet:
– "Forskningen kan ikke gi noe entydig svar om hva slags bostedsform som er best for barn. Både delt bosted og ett fast bosted synes å kunne fungere bra for mange barn og familier.
– Delt bosted krever gjensidig respekt, hyppig kontakt, fleksibilitet og godt samarbeid mellom foreldrene.
– Alvorlige og vedvarende konflikter mellom foreldrene kan bevirke at de ikke i tilstrekkelig grad samarbeider til beste for barnet. Delt bosted og hyppig samvær synes i slike tilfelle å være forbundet med problemer hos barnet. Det er ulike erfaringer m.h.t. i hvilken grad fiendtligheter avtar med årene. 1-5 år med langsom nedtrapping i foreldrenes stridigheter må anses som lang tid i et barns liv.
– Det synes ikke tilrådelig å anbefale pålegg om delt bosted til familier der konfliktene er store, og foreldrene ikke selv eller ved hjelp av mekler har kommet fram til en avtale om delt bosted."
Trude Haugli konkluderte i 1995, på bakgrunn av en gjennomgang av amerikansk forskning vedrørende både avtalt og pålagt delt bosted, slik:
"Der er også enkelte undersøkelser som rapporterer om positive virkninger av delt omsorg, men det kommer i liten grad fram hvilke forutsetninger som må være til stede for at felles foreldreansvar og delt omsorg kan fungere positivt. En betingelse som er dokumentert er imidlertid at partene må være enige om og selv velge felles foreldreansvar og delt omsorg for at dette skal kunne fungere positivt. De første undersøkelsene av familier som er pålagt delt omsorg, viser således at dette fungerer mye dårligere enn hvor foreldrene er enige om delt omsorg. I noen tilfeller har retten antatt at en deling av omsorgen ville føre til at gemyttene ville roe seg og at det samarbeidet som var påkrevet ville tvinge foreldrene til å få ting til å fungere. Dette har ikke vist seg å holde stikk. Videre viser undersøkelsene at barna i konfliktfylte delte omsorgsordninger har det mye verre enn barn som vokser opp i en tradisjonell ene-omsorgs familie, hvor det er tilsvarende sterke konflikter."
Erfaringer fra Sverige, hvor domstolene siden 1990-tallet har hatt adgang til å kunne idømme delt bosted ("växelvis boende"), ville vært nyttige. Det synes imidlertid ikke å foreligge relevante undersøkelser eller forskningsmateriale. En mindre undersøkelse ble presentert i en rapport utarbeidet av Socialstyrelsen i 2002:
"Erfarenheter av växelvis boende efter beslut i tingsrätten:
Elva föräldrar som representerade åtta f.d. familjer intervjuades ett år efter det att tingsrätten beslutat om växelvis boende. Barnen är mellan fyra och 12 år gamla. Föräldrarna är mellan 34 och 45 år gamla och kommer från olika sociala förhållanden och olika miljöer: mellansvensk landsbygd, medelstora städer, respektive Stockholm. I några fall kan barnen ta sig själva mellan bostäderna, i andra måste de skjutsas. Avståndet mellan bostäderna var upp till tre mil. Själva resandet anges inte som problem av föräldrarna, däremot alla praktiska detaljer kring packning och flyttning av saker.
Dessa föräldrar har haft ett växelvis boende också före tingsrättsbeslutet. Någon av föräldrarna har velat ändra på detta, t.ex. genom att flytta från orten och ta barnen med sig, vilket lett till att den andra föräldern gått till domstol i ärendet. I andra fall har en av föräldrarna inte tyckt att det växelvisa boendet fungerat, och därför velat få beslut om en förändring. Det finns också tecken på att kriser i relationen mellan föräldrarna, t.ex. i form av att nya partner kommit in i bilden, utlöst rättstvisten. De flesta av föräldrarna lever i nya parrelationer.
Hälften av de intervjuade f.d. familjerna har fortfarande ett år efter rättens beslut växelvis boende för barnen. Övriga har hittat andra lösningar. De som fortfarande har växelvis boende hade redan från början haft ett bättre samarbete och färre konflikter. De som har valt andra boendeformer för barnen hade innan rättsprocessen varit missnöjda med det växelvisa boendet och föräldrarnas samarbete hade fungerat mindre bra.
Hur fungerar det då för barnen? Många av föräldrarna rapporterar om övergående problem. I ett fall kan barnets psykiska problem vara ganska omfattande. Föräldrarna tror inte att det växelvisa boendet skapat några större kamratproblem.
Samarbetssvårigheterna är omfattande i fyra av de familjer som medverkat. För de övriga fyra fungerar det praktiska samarbetet någorlunda bra, speciellt efter tingsrättens beslut. Åtta av de elva föräldrarna har en allmänt positiv syn på växelvis boende. En del av dem anser att detta alltid är det bästa alternativet, medan andra tycker att det kan vara bra, men kanske inte i alla lägen."
Andenæs 2001 mener å ha funnet følgende tre fellestrekk for Australia, New Zealand og Sverige, hvor domstolene har adgang til å kunne idømme delt bosted mot foreldrenes vilje:
"For det første ser det ut til å bli flere konflikter og flere saker der jurister trekkes inn i bildet. Det er blitt en større gruppe foreldre som ikke blir enige om bosteds- og samværsordningen, og som trenger hjelp fra rettsvesenet. Det andre er at det kan se ut til at dommere legger stor vekt på prinsippet om barnets rett til regelmessig kontakt med begge foreldre, til og med større enn det i og for seg er lagt opp til. Når først muligheten til å idømme delt bosted foreligger, ser det altså ut til at den blir tatt i bruk, også der det ikke var meningen. Det viser seg blant annet ved at domstolen idømmer lik tid hos begge foreldre i flere saker med høyt konfliktnivå, også der den ene, som regel moren, er imot. En kan spekulere over om det for noen dommere og meklere blir oppfattet som en vei ut av konflikten, og slik at de kan se på seg selv som nøytral. Tendensen viser seg også ved at det er blitt vanskeligere å få til ordninger der bare den ene av foreldrene får foreldreansvaret. Det meldes også at det blir vanskeligere å vinne gehør for å flytte, igjen fordi det legges så stor vekt på prinsippet om regelmessig kontakt med begge foreldrene. En tredje effekt er at flere klager på samværsordninger (nesten dobling i Australia). Det er først og fremst samværsfedre som går til dette skrittet. Det dreier seg om mange bagatellmessige klager, som retten ikke finner grunn til å følge opp."
Dette er forklaringen på at den norske ordningen innebærer at hovedregelen er at domstolen ikke kan dømme foreldrene til å akseptere delt bosted, og at dette er begrenset til tilfeller hvor det foreligger særlige grunner. Når nettopp innholdet i de særlige grunnene nærmere skal trekkes opp, vil de forskningsresultatene som er gjengitt generelt måtte tillegges stor vekt, på samme måten som Høyesterett gjorde i en sak om adopsjon i barnevernssak i 2007. Høyesterett gjorde dette på grunnlag av forskning på betydningen av adopsjon som gode eller onde for et barn, som alternativ til å fortsette som fosterbarn. Den gang uttalte Høyesterett at denne forskningen måtte innebære at det generelt måtte legges til grunn som et gode for et barn, at det ble adoptert av sine fosterforeldre i stedet for at det fortsatte å være “bare” fosterbarn.
Både den nasjonale og internasjonale forskningen er såkalt kvantitativ forskning, dvs. at det er gjort undersøkelse av en stor mengde tilfeller i forhold til spesifikke omstendigheter. Dette blir vanligvis gjort ved spørreskjema, som deretter analyseres og katalogiseres. Etter dette så får en statistikk, som en kan tolke på grunnlag av andre faktaopplysninger en måtte ha tilgjengelig både om gruppen som er undersøkt og forholdene i samfunnet for øvrig. De deduksjoner eller generaliseringer som blir gjort, kan deretter i mer eller mindre grad benyttes til induksjoner eller subsumsjoner i forhold til konkrete tilfeller. På denne måten kan en anslå sannsynlighet for resultat eller stille en form for prognose. Lenger kommer en imidlertid ikke. Det er umulig å oppstille noen høy grad av sikkerhet eller sannsynlighet ved slik bruk av generelt forskningsmateriale. De fleste forskere er enige i at bruken av resultatene i konkrete tilfeller bør skje med stor grad av forsiktig.
Når dette er sagt er det fordi det er viktig å være bevisst på at lovens vilkår “særlige” grunner, er ment nettopp for å ta høyde for at det vanlige og generelle ikke nødvendigvis alltid passer i det konkrete tilfellet. Det er forskjell på liv og lære sier mange, og det gjelder også her. Spesielt illustrerende for dette er den amerikanske undersøkelsen som viste at 35 % av foreldrene 2,5 år etter domstolsavgjørelsen, fortsatt praktiserte delt omsorg og at de resterende frivillig hadde funnet andre løsninger.
Når loven er formulert som den er gjort og med de føringer som er gitt i dens forarbeider, så innebærer dette likevel en realitet. For det første det naturlige og viktigste, at domstolen nå rettslig og faktisk har en kompetanse til å pålegge delt bosted. Dernest kommer det at en etter lovens ordning skal legge til grunn som hovedregel at det alminnelige og vanlige, også gjelder i det konkrete tilfelle som er til behandling. Først dersom dommeren ut fra bevisførselen og argumentasjonen til partene, finner det sannsynliggjort at delt bosted for nettopp dette barnet etter en samlet vurdering vil være beste løsning, skal dette bestemmes i en dom.
Bør bo i nærheten av hverandre
Dersom det er større reiseavstander mellom foreldrene, legger disse en automatisk hindring for en slik løsning og det vil da være mer naturlig med bare samvær for den ene av foreldrene. Den vanligste løsningen er i slike tilfeller annenhver helg og en ettermiddag hver uke. Ved spesielt store reiseavstander hvor det for eksempel tar mange timer å reise hver vei, vil det ofte være barnets beste med en lavere samværsfrekvens som kompenseres med lengre ferier for den som ikke har barnet fast boende hos seg.
De fleste som avtaler ordningen med delt bosted, bor geografisk nær hverandre. Dette skyldes både praktiske forhold og hensynet til at barnet kan bo og bli etablert “ett” sted. Det vites ikke om noen geografisk undersøkelse fra den senere tid, men det er grunn til å anta at den prosentvise andelen av avtaler om delt bosted for barn vil være vesentlig høyere for byer som for eksempel Oslo enn andre steder i landet. Dette som følger av befolkningstettheten og foreldrenes mulighet til å bo i samme område.
Økonomiske konsekvenser
Ved delt omsorg kan foreldrene kreve å dele barnetrygden. Dersom de ikke blir enige om dette, kan det fremsettes krav overfor NAV om at halvparten skal utbetales til hver.
Vilkårene for utvidet barnetrygd vil kunne være oppfylt også ved delt bosted. Det samme som nevnt om bidraget, gjelder om fordelingen av den utvidede trygden.
Foreldrene kan videre kreve hvert sitt år med skatteklasse 2. Dette kan gi en skattefordel på mer enn 10.000 kroner pr. år. Dersom det dreier seg om flere barn foreldrene har sammen, kan begge ha krav på skatteklasse 2 hvert år. Forutsetningen for dette er at det avtales eller bestemmes en varig løsning som blant annet innebærer at barna får folkeregistrering hos hver sin forelder. Det er ikke tilstrekkelig med formell registrering, den reelle ordning må også samsvare med dette. I denne sammenheng vil selve tiden et barn oppholder seg hos den enkelte være relevant ved vurderingen om skal foretas.
(Etter at artikkelen ble skrevet, har det vært forsket på hvordan ordningen med delt foreldreansvar har fungert for barna. Forskningen har vist at ordningen med delt bosted, ikke alltid er den beste løsningen for barna).
Etter Barneloven § 36 kan foreldrene seg i mellom frivillig avtale hvor barnet skal bo etter et samlivsbrudd, og det kan i denne sammenheng også avtales at det skal bo fast hos begge, dvs. delt bosted. Det ble i 2010 foretatt endringer i Barneloven, og det ble blant annet bestemt at også domstolen kan bestemme en slik løsning, selv om en av foreldrene skulle motsette seg dette.