ADVOKATfirmaet Sylte AS

I Prop. 105 L (2012–2013) uttales følgende om bakgrunnen:

FNs barnekonvensjon artikkel 7 fastslår at barn har rett til å kjenne sine foreldre. Tilknytningen mellom barn og foreldre er grunnleggende i menneskers liv. Foreldrenes rettigheter og plikter overfor barnet er knyttet til det juridiske foreldreskapet. Det er derfor av vesentlig betydning at foreldreskap fastsettes så tidlig som mulig, og kan føre til trygghet og stabilitet over tid for barnet. Det er også i de fleste tilfeller en målsetting at det juridiske foreldreskapet skal være i overensstemmelse med det biologiske. I saker med adopsjon eller assistert befruktning, vil det sosiale og juridiske foreldreskapet være sammenfallende.

Etter at Barnelovutvalget avga sin innstilling NOU 1977: 35, har det skjedd store endringer i familiemønsteret her i landet. Mens 89 prosent av barna ble født i ekteskap i perioden 1971 til 1980, var denne andelen i 2011 sunket til 44 prosent. Videre hadde 43 prosent av barna som ble født i 2011 samboende foreldre, mens 13 prosent var født av enslige mødre. Andelen barn som bodde med gifte foreldre var 56 prosent, mens 18 prosent hadde samboende foreldre. Også frekvensen av samlivsbrudd har økt, slik at hvert fjerde barn nå bor med bare én av foreldrene.

Parallelt med vedtakelsen av partnerskapsloven i 1993 og senere endringer i ekteskapsloven som fra 2009 gir to personer av samme kjønn anledning til å inngå ekteskap, har det være en økning i likekjønnsfamilier. Tidligere har lesbiske fått barn etter avtale med et mannlig homofilt par, eller har hatt barn fra tidligere heterofile parforhold. Bioteknologiloven gir nå adgang til assistert befruktning for to kvinner som er gift eller lever i ekteskapsliknende forhold.

Den tekniske utviklingen har ført til økning av antallet barn som er født etter assistert befruktning. Assistert befruktning er som sektor preget av stor internasjonalisering. Ut over tilbudet som gis i tråd med bioteknologiloven her i landet, velger enkelte assistert befruktning i land som har annen lovgivning enn Norge. Dette gjelder f.eks. enslige kvinner som ønsker sæddonasjon eller par som ønsker sæddonasjon med ukjent donor. Eggdonasjon er ikke tillatt i Norge, men tilbys i en rekke andre europeiske land. Økt kommersialisering, rimelige reiser og tilgang til informasjon via internett, gjør det mulig for nordmenn å enkelt inngå avtaler om assistert befruktning i andre land i Europa eller andre verdensdeler. Enkelte inngår avtaler med surrogatmødre i land hvor dette er uregulert, eller som har lovgiving som tillater eller legger til rette for surrogati.

Regjeringen nedsatte i 2008 et lovutvalg for å vurdere endringer i barnelovens bestemmelser om farskap og morskap. Målsettingen var bl.a. ”å tilpasse loven til den store samfunnsmessige og teknologiske utviklingen som har skjedd mht. utviklingen av familiemønstre, mulighet for assistert befruktning og mulighet for sikker fastsetting av farskap.” Farskapsutvalget avga i mars 2009 utredningen NOU 2009: 5 Farskap og annen morskap. Fastsettelse og endring av foreldreskap.

Under departementets arbeid med oppfølging av utredningen oppsto det flere enkeltsaker hvor personer bosatt i Norge hadde inngått avtaler med surrogatmødre i utlandet, men hvor de av ulike grunner ikke fikk anerkjent foreldreskap til barna her i landet. Disse tilfellene reguleres av de generelle reglene i barneloven mv. Departementet har i samarbeid med andre berørte departementer og underliggende etater utredet hvordan saker hvor barn født av surrogatmor i utlandet og som nå befinner seg i Norge skal behandles etter gjeldende rett. For å sikre foreldreskap for barn født av surrogatmor i utlandet som allerede oppholder seg i Norge, er det vedtatt midlertidig lov 8. mars 2013 nr. 9 om overføring av foreldreskap for barn i Norge født av surrogatmor i utlandet mv. (Prop. 47 L (2012-2013)) og midlertidig forskrift om anerkjennelse av farskap for barn født av surrogatmor i utlandet (forskrift nr. 446/2012).

Lovproposisjonen som nå legges fram er en oppfølgning av forslagene i Farskapsutvalgets utredning. Proposisjonen tar sikte på å regulere farskap og morskap i et bredt perspektiv, hvor utvalgets grunnleggende prinsipper for fastsetting av foreldreskap legges til grunn. Forslagene er ment å gjelde for de om lag 60 000 barna som årlig fødes i Norge eller har så sterk tilknytning til Norge at norsk rett legges til grunn, og er ikke ment å særskilt regulere surrogatitilfellene. Så lenge det ikke er vedtatt egne regler som gjelder fastsettelse og endring av foreldreskap når barn er født etter avtale med surrogatmor i utlandet, vil imidlertid disse tilfellene også reguleres av de generelle reglene i barneloven. Farskapsutvalget la i sitt forslag vekt på at barne- og adopsjonslovgivningen i minst mulig grad skal legge til rette for omgåelse av reglene i bioteknologiloven. Forslagene i proposisjonen er på denne bakgrunn i samsvar med gjeldene bioteknologilov.

Redegjørelse for utenlandsk rett framkommer av de enkelte kapitler der det er hensiktsmessig. For en samlet oversikt vises det til NOU 2009: 5 kapittel 8.

2.2 Forslag i NOU 2009: 5 som ikke følges opp i proposisjonen

Ved behandlingen av endringer i ekteskapsloven våren 2008 ble det vedtatt at det ved kunstig inseminasjon i utlandet, må være kjent donor for at medmorskap skal kunne fastsettes etter barneloven §§ 3 eller 4. Er sæddonor ukjent, må morens kvinnelige ektefelle stebarnsadoptere. Endringen førte til en forskjellsbehandling av barn født i lesbiske parforhold og heterofile parforhold ettersom det ikke blir stilt vilkår om at heterofile som reiser til utlandet skal benytte kjent sæddonor for at farskapet skal fastsettes etter pater est-regelen eller erkjennelse når barnet senere fødes i Norge. Utvalgets flertall gikk derfor inn for at kravet om kjent donor skulle oppheves av hensyn til likebehandling av disse barna.

Bestemmelsen som flertallet i utvalget har foreslått endret, ble vedtatt av Stortinget i 2008. Stortingsflertallets begrunnelse var en styrking av barnas rettigheter. På bakgrunn av den korte tiden som er gått siden lovendringen og stor motstand fra høringsinstansene, finner departementet ikke grunn til å følge opp forslaget om å oppheve kravet til kjent donor ved assistert befruktning i utlandet.

Farskapsutvalget foreslo at folkeregistermyndigheten skal anerkjenne farskap og medmorskap fastsatt i utlandet før de registreres i folkeregisteret, fordi denne offentlige instansen er sentral mht. å registrere fødsler, farskap og morskap for alle barn som er bosatt i Norge, både de som er født her i landet og de som er født i andre land. I dag er det Arbeids- og velferdsetaten ved NAV Internasjonalt, som anerkjenner utenlandske farskap.

Som følge av nye rutiner som er innført etter at Farskapsutvalgets innstilling har vært på høring, legger departementet til grunn at forholdene ligger til rette for at disse sakene nå behandles ensrettet og korrekt etter gjeldende regelverk. Departementet finner som følge av dette at det ikke lenger foreligger behov for å overføre myndigheten til å anerkjenne farskap til en annen instans.

Utvalget foreslo lovregulering av anerkjennelse av utenlandsk overføring av morskap. Departementet finner det nødvendig å vurdere dette spørsmålet i et bredere perspektiv, og følger derfor ikke opp forslaget i denne proposisjonen.

Farskapsutvalget foreslo at det skulle åpnes for at domstolen skal kunne fastsette samvær for en mann som har vært barnets juridiske far, men hvor farskapet senere har blitt endret. Utvalget påpekte videre at de samme hensyn vil gjøre seg gjeldende i tilfeller hvor barnet ikke har noen rettslig binding til en steforelder etter et samlivsbrudd eller i andre tilfeller hvor barnet har en sterk personlig tilknytning til andre personer uten at dette gir rett til fastsettelse av samvær etter barneloven.

Departementet finner det ikke hensiktsmessig å følge opp dette forslaget i denne proposisjonen som gjelder endringer i barnelovens kapitler om farskap og morskap, men vil vurdere forslaget nærmere i andre prosesser som gjelder samværsrett.

Farskapsutvalgets forslag om å presisere rettens adgang til å innhente prøver og DNA-analyse som tidligere er tatt av avdøde, var ment som en presisering av gjeldende rett og følges ikke opp.

Utvalget foreslo videre endringer i bioteknologiloven § 4-6 slik at farskapstesting skal kunne gjennomføres på fosterstadiet. Departementet anser det som mer hensiktsmessig at dette spørsmålet vurderes i forbindelse med evaluering/lovendringer i bioteknologiloven.

Farskapsutvalget foreslo endringer i adopsjonsloven slik at det etter nærmere bestemte vilkår skal være mulig å adoptere partners eller ektefelles barn, dersom vedkommende har avgått ved døden og barnet ikke har noen annen juridisk forelder. Adopsjonen skal gis virkning som en ordinær stebarnsadopsjon slik at barnet får to juridiske foreldre, uten at det mister en annen etablert familietilknytning. Tilsvarende foreslo utvalget at skilt partner eller ektefelle også skal kunne adoptere tidligere partners eller ektefelles barn, med den andre forelderens samtykke. Også Adopsjonsutvalget i NOU 2009: 21 Adopsjon – til barnets beste, foreslo å utvide muligheten for stebarnsadopsjon i disse tilfellene. Departementet vurderer oppfølgning av Farskapsutvalgets og Adopsjonsutvalgets forslag om en begrenset adgang til stebarnsadopsjon etter skilsmisse og død i forbindelse med arbeidet med oppfølgingen av høringsnotat av 26. oktober 2012 med forslag til enkelte endringer i adopsjonsloven.

Regjeringen nedsatte høsten 2012 et lovutvalg som skal utrede forslag til ny adopsjonslov. Lovutvalget har blant annet som mandat å ta stilling til spørsmål knyttet til adopsjon av barn der barnet er født ved surrogati og vilkår for stebarnsadopsjon. Lovutvalget vil derfor kunne komme til å vurdere problemstillinger som gjelder forholdet mellom barneloven og adopsjonsloven. Oppfølgning av Farskapsutvalgets forslag til endringer i adopsjonsloven er som følge av dette ikke behandlet i proposisjonen.

Farskapsutvalget ble i mandatet bedt om å vurdere om det kan være hensiktsmessig at andre nasjonale eller internasjonale aktører enn Rettsmedisinsk institutt (nå Divisjon for rettsmedisin og rusmiddelforskning ved Folkehelseinstituttet) kan utføre DNA-analyse til bruk i farskapssaker. Utvalget la til grunn av dagens ordning fungerer godt, både mht. kvalitet og praktisk gjennomføring, og at det derfor bør foreligge sterke grunner for å forandre på dette under dagens forhold. Gjeldende ordning foreslås derfor videreført.
 

4.1 I ekteskap

4.1.1 Gjeldende rett

Pater est-regelen er sentral i familieretten og innebærer at morens ektemann presumeres å være far til barna hun føder. Prinsippet har sine røtter i romerretten, og har vært et mønster for lovgivning på familierettens område i de fleste europeiske land.

I norsk rett er pater est-regelen lovfestet i barneloven § 3. Morens ektefelle på fødselstidspunktet blir juridisk far til barnet. Dette gjelder uavhengig av om ektefellen er biologisk far til barnet eller ikke.

Hvis moren gifter seg mens hun er gravid, men før barnet blir født, gjelder pater est-regelen og ektemannen regnes som far. Dette gjelder også i tilfeller hvor morens ektemann er død. Han skal da regnes som far «dersom ho kan ha blitt med barn før han døyde.»

Det følger av barneloven § 3 tredje ledd at pater est-regelen likevel ikke gjelder når ekteparet er separert ved bevilling fra fylkesmannen eller ved dom på fødselstidspunktet. Dersom ekteparet ikke lenger bor sammen, men uten å være formelt separert, gjelder pater est-regelen.

4.1.2 Utvalgets forslag

Farskapsutvalget foreslår å beholde pater est-regelen, og begrunner dette med at regelen har dype røtter i det norske samfunnet og har hatt alminnelig tilslutning her i landet over generasjoner. Regelen sikrer en stor gruppe barn trygge sosiale og juridiske rammer fra starten av livet. Utvalget legger til grunn at etablering av farskap ved pater est-regelen og oppfølgingen av regelverket, fungerer godt, både økonomisk og administrativt, og at en opphevelse av pater est-regelen vil medføre økt belastning for foreldre og barn, samt ha negative økonomiske og administrative konsekvenser for offentlige myndigheter.

4.1.3 Høringsinstansenes syn

Få høringsinstanser har kommentert pater est-regelen spesielt. Barneombudet støtter utvalget i at en videreføring av pater est -regelen for foreldre som er gift ved fødselen vil ivareta barnets behov for stabilitet og trygge, juridiske og sosiale rammer.Advokatforeningen, Reform – ressurssenter for menn, Fellesorganisasjonen (FO), Kirkerådet, Kirkens Familievern, Norges Kvinne- og Familieforbund, Den norske jordmorforening og Nordisk nettverk for ekteskapet er enige i at pater est opprettholdes.Foreningen for feildømte fedre ønsker å oppheve pater est-regelen og innføre obligatorisk DNA-testing ved fødselen.

4.1.4 Departementets vurderinger og forslag

Av barna som ble født i Norge i 2011, hadde 44 prosent gifte foreldre, 43 prosent hadde samboende foreldre, og 13 prosent hadde foreldre som ikke bor sammen. Pater est-regelen omfatter dermed om lag halvparten av barna som fødes i Norge.

Pater est-regelen er en presumsjonsregel som bygger på at morens ektefelle i de fleste tilfeller også er barnets biologiske far. Pater est-regelen har en høy treffsikkerhet når det gjelder å legge det rettslige farskapet til den mannen som er barnets biologiske far.

Farskapsutvalget forespurte Rettsmedisinsk institutt om andelen barn i Norge som har en annen biologisk far enn morens ektefelle. RMI påpeker at det ikke finnes norsk forskning på området, men anslår at denne raten for barn født i Norge de siste 20 årene vil ligge nærmere 1 enn 2 prosent, se NOU side 72 første spalte. Utvalget fastslår på denne bakgrunn at det ikke er grunnlag for legmannsoppfatningen av at opptil 10 prosent av barna født i ekteskap har en annen biologisk far enn morens ektefelle.

Når loven automatisk utpeker morens ektefelle som barnets rettslige far, skaper dette trygghet for omsorg og forsørgelse fra starten av barnets liv. Pater est-regelen bidrar til å beskytte familien som en sosial enhet rundt barnet og fører bl.a. til at barnet sikres forsørgelse fra begge foreldrene.

Pater est-regelen har vært et mønster for lovgivning på familierettens område i de fleste europeiske land og i verden for øvrig. Når norske farskap skal anerkjennes i andre land og når utenlandsk fastsatte farskap skal anerkjennes i Norge, er det en fordel at regelverket i størst mulig grad er samsvarende.

Regelen fungerer godt for de som er omfattet og er enkel å administrere for offentlige myndigheter, og bør av den grunn opprettholdes. Departementet slutter seg for øvrig til utvalgets vurderinger i NOU side 72 flg.

4.2 Utenfor ekteskap

4.2.1 Gjeldende rett

Det er i norsk rett ikke regler for automatisk fastsetting av farskap for samboende foreldre. Når moren ikke er gift på fødselstidspunktet, fastsettes farskap ved erkjennelse eller dom. Reglene om erkjennelse er fastsatt i barneloven § 4. Far kan erkjenne farskapet både under svangerskapet og etter at barnet er født. Erkjennelsen skal være skriftlig og kan blant annet gis til jordmor eller lege ved svangerskapskontroll eller i fødselsmelding etter barneloven § 1.

Faren kan erkjenne farskapet ved personlig frammøte hos folkeregistermyndigheten (skattekontoret) eller bidragsfogd, norsk dommer, NAV-kontor, skipsfører på norsk skip i utenriksfart og jordmor eller lege ved svangerskapskontroll, jf. barneloven § 4. Bestemmelsen åpner videre for at farskapserkjennelse kan tas imot av ”utenlandsk styresmakt når Kongen har bestemt det”. Ingen utenlandsk myndighet er tildelt slik kompetanse.

Departementet kjenner ikke til andre land enn Island, hvor farskap fastsettes på bakgrunn av pater est-regelen både for samboere og ektefeller.

4.2.2 Utvalgets forslag

Utvalget ble bedt om å vurdere om pater est-regelen kan utvides til også å omfatte samboere.

Utvalget har drøftet om pater est-regelen også bør gjelde for samboere, men har ikke villet gå inn for en slik lovendring. De viser særlig til praktiske problemer knyttet til dokumentasjon for at samboerskapet faktisk eksisterer. De påpeker videre at samboerskap er en juridisk mindre forpliktende samlivsform enn ekteskap. Utvalget hadde følgende begrunnelser for ikke å foreslå en pater est-regel for samboere:

• En forutsetning for å utvide pater est-regelen til også å gjelde for samboerskap, er tilfredsstillende dokumentasjon for at foreldrene faktisk lever sammen som samboere på fødselstidspunktet. Dette finnes ikke i dag.

• Spørsmålet om etablering av et nasjonalt samboerregister ble vurdert av Samboerutvalget i 1999, som ikke gikk inn for et slikt register. Utvalget mente et frivillig samboerregister ikke ville fange opp alle samboere, selv ikke samboerpar som åpenbart ville ha spesiell nytte av en slik ordning. Et obligatorisk register ville kreve kontrolltiltak som vanskelig kunne gjennomføres uten å bryte med respekten for folks privatliv. Samboerutvalget mente det var tilstrekkelig at samboere avkreves egenerklæring om sin samlivsstatus i tilfeller der det er nødvendig for få fastsatt rettigheter og plikter.

• Samboerutvalget vurderte også muligheten for å benytte opplysninger i folkeregisteret som dokumentasjon for samboerskap, men fant å ikke kunne gå inn for dette. Det er fortsatt ikke slik at alle som har samme boligadresse i folkeregisteret, lever i et ekteskapsliknende forhold, verken om de er av motsatt eller samme kjønn. Registrering i folkeregisteret gir ikke opplysninger om personenes forhold til hverandre. Noen bor i kollektiv, andre bor på hybel eller leier et rom i en annens leilighet.

Farskapsutvalget vil heller ikke anbefale etablering av et generelt samboerregister. Utvalget viser til den usikkerhet og manglende bevisverdi som er knyttet til opplysninger om felles adresse i folkeregisteret, noe som gjør denne formen for registrering lite egnet som dokumentasjon for samboerskap i forbindelse med etablering av farskap.

For å heve statusen til fastsettelse av farskap for ugifte, foreslår utvalget at ugifte fedre bør erklære farskap, i motsetning til i dag som de erkjenner farskapet eller vedgår farskap på nynorsk. Utvalget anbefaler at rutinene rundt erkjennelse av farskap legges om, slik at de får mer preg av en høytidsstund og mindre preg av papirarbeid.

4.2.3 Høringsinstansenes syn

Kirkerådet, Advokatforeningen og Norges Kvinne- og Familieforbund gir sin tilslutning til utvalgets vurdering av at pater est-regelen ikke bør utvides til å gjelde samboere.

Nordisk nettverk for ekteskapet mener at pater est kun bør komme til anvendelse i ekteskap, av hensyn til å fremheve ekteskapets særstilling.

Barneombudet mener pater est-regelen også bør gjelde for samboerpar. På denne måten kan barnet sikres trygge sosiale og juridiske rammer, også i de tilfellene der foreldrene er samboere. Ombudet kan ikke se at det eksisterer tungtveiende grunner for ikke å innføre den samme stabiliteten overfor barn av samboere som for gifte, og mener at barnet bør kunne ha en likeverdig deltakelse fra begge sine foreldre uavhengig av deres sivilstatus.

Reform – ressurssenter for menn mener det er en naturlig konsekvens av å ta barns rettigheter som utgangspunkt å åpne for å inkludere nye grupper fedre (slik som samboende fedre og ikke-biologiske medfedre) pater est-regelen, ikke å ekskludere alle ikke-gifte. De påpeker at barns rett til foreldre må ligge som rettesnor for lovverk og offentlig tilrettelegging for foreldreskap preget av omsorgsfull og ansvarsfull relasjonsbygging på både biologiske og ikke-biologiske grunnlag til beste for barn, familier og samfunn. Reform mener derfor det er skuffende at Farskapsutvalget velger å videreføre dagens pater est-regel uten å inkludere samboende foreldre, særlig når begrunnelsen baseres på praktiske problemer knyttet til dokumentasjon av at samboerskapet faktisk eksisterer.

Flere høringsinstanser foreslår ulike framgangsmåter for å fastsette farskap for samboende foreldre. Kirkens Familievern mener at det bør vurderes om pater est-regelen også skal gjelde samboerskap i enkelte tilfeller, for eksempel der et par har hatt samme adresse i tre år.

Fellesorganisasjonen (FO) påpeker at når et samboerpar får flere barn, vil folkeregisteret allerede ha opplysninger om samboerskapet, og at man må se på hvilke kriterier som skal gjelde for når pater est kan få anvendelse for samboerpars første felles barn, etter dette bør det være uproblematisk. For eksempel vil en kunne ha en rubrikk i selvangivelsen for samboende uten barn, og pater est vil da ev. kunne være aktuelt fra etter dette er registrert hos folkeregisteret påfølgende år. En kan også stille krav om felles adresse i en minimumsperiode, men at pater est fra dette tidspunkt kan inntre ved fødsel. De aller fleste samboerskap er i utgangspunktet lette å dokumentere. I de tilfeller hvor det er tvil om de formelle rammene rundt et samboerskap, kan erklæring av farskap og medmorskap benyttes.

Forslaget om at farskap skal erklæres støttes av de ti høringsinstansene som har uttalt seg.

4.2.4 Departementets vurderinger og forslag

Pater est-regel for samboere

Det har blitt reist kritikk mot at samboende fedre må erkjenne farskap. Fedre som bor sammen med barnets mor, føler i mange tilfeller en selvfølgelighet omkring farskapet, på samme måte som gifte foreldre. De kan oppleve det som unødvendig å bli avkrevd farskapserkjennelse og i den forbindelse måtte legitimere seg kort tid etter fødselen.

I 1995 sendte Barne- og familiedepartementet på høring forslag om å utvide pater est-regelen til også å omfatte samboere. Etter forslaget skulle foreldrene ved barnets fødsel undertegne er erklæring om at de var samboere. Som følge av samboererklæringen skulle morens samboer både få fastsatt farskap og foreldreansvar til barnet. Forslaget møtte massiv motstand i høringsrunden, bl.a. fordi mange høringsinstanser mente at forslaget ville komplisere og forvirre rettstilstanden ytterligere. Noen mente en opphevelse av pater est-regelen ville likestille barn på en bedre måte, mens andre mente at en slik regel ville uthule ekteskapet som institusjon. På grunn av motstanden i høringsrunden ble ikke forslaget fulgt opp av departementet.

Spørsmålet om etablering av et nasjonalt samboerregister ble vurdert av Samboerutvalget i NOU 1999: 25. Utvalget gikk ikke inn for et slikt register. Utvalget mente et frivillig samboerregister ikke ville fange opp alle samboere, selv ikke samboerpar som åpenbart ville ha spesiell nytte av en slik ordning. Et obligatorisk register ville kreve kontrolltiltak som vanskelig kunne gjennomføres uten å bryte med respekten for folks privatliv. Samboerutvalget mente det var tilstrekkelig at samboere avkreves egenerklæring om sin samlivsstatus i tilfeller der det er nødvendig for få fastsatt rettigheter og plikter.

I Familiemeldingen (St.meld. nr. 29 (2002-2003)) ble det påpekt at en fullstendig samordning av samboerbegrepet i ulike lover vil være vanskelig. Det bør derfor fortsatt være slik at samboerdefinisjonene er tilpasset hensynene som gjør seg gjeldende på de enkelte rettsområdene.

Samboere er en lite ensartet gruppe, og det kan være gode grunner for en videre definisjon på enkelte områder og en noe snevrere definisjon på andre områder. Justisdepartementet vurderte etablering av samboerregister i Ot.prp. nr. 73 (2007-2008) Om lov om endringer i arveloven mv. (arv og uskifte for samboere). Etter deres vurdering vil det ikke være hensiktsmessig å etablere et slikt register. De påpekte at innvendingene mot å kreve at samboerne skal ha samme folkeregistrerte adresse, også vil gjelde for et samboerregister. Etter behandlingen av Samboerutvalgets utredning og Familiemeldingen, synes det å være liten støtte for etablering av et eget samboerregister.

På bakgrunn av dette ville heller ikke Farskapsutvalget anbefale etablering av et generelt samboerregister, og viste til den usikkerhet og manglende bevisverdi som er knyttet til opplysninger om felles adresse i folkeregisteret, noe som gjør denne formen for registrering lite egnet som dokumentasjon for samboerskap i forbindelse med etablering av farskap. Departementet slutter seg til dette.

Departementet har forståelse for synspunktet om at farskap bør fastsettes på samme måte for samboende som for gifte. Det foreligger imidlertid en vesentlig praktisk hindring, idet det ikke finnes noe samboerregister. Ingen som har utredet spørsmålet har funnet det ønskelig med et samboerregister.

Pater est-regelen er en presumsjonsregel: det er en stekt presumsjon for at morens ektemann er biologisk far til barna hun føder. Presumsjonen vil etter departementets mening være svakere for samboere, som vil være en sammensatt gruppe. I mangel av samboerregister, vil det være nærliggende å definerer samboere som to personer av motsatt kjønn som er registrert på samme adresse i folkeregisteret. To personer registrert på samme adresse trenger ikke nødvendigvis å leve i et ekteskapsliknende forhold. Ved både å ha en presumsjonsregel i ekteskap og for samboere, vil det kunne oppstå kollisjonstilfeller hvor en av partene i et ekteskap er registrert bosatt på samme adresse som en annen person.

Selv om enkelte av høringsinstansene er for en pater est-regel for samboere, har ingen av dem kommet med realistiske forslag til hvordan det offentlige skal registrere samboerskap. Fellesorganisasjonen (FO) foreslår at samboere med felles barn skal få automatisk farskap for sitt andre barn, men departementet finner det lite hensiktsmessig å ha ulike regler for farskapsfastsettelse avhengig av hvilket nummer barnet er i søskenflokken. Som følge av dette slutter departementet seg til Farskapsutvalgets konklusjon.

Forbedre rutinene for etablering av farskap

Det er tidligere lagt til rette for farskapserkjennelse under svangerskapet, slik at farskapet for barn av ugifte foreldre kan være etablert når barnet blir født, jf. Ot.prp. nr. 93 (2001-2002). Lovendringen trådte i kraft 1. april 2003. Alle leger og jordmødre kan nå ta i mot farskapserkjennelse i forbindelse med svangerskapskontroll. Departementet ønsket ved denne lovendringen å legge til rette for at farskap kan være etablert i god tid før barnets fødsel. Dette må anses å være i både barnets og foreldrenes interesse. I hvilken grad denne muligheten benyttes i svangerskapsomsorgen, har departementet liten kunnskap om.

Departementet støtter utvalgets forslag om å endre begrepsbruken, slik at farskap skal erklæres. Dette vil føre til endringer i barneloven §§ 4, 4a, 6, 7, 10, 11, 13, 26 og 80. Farskapsutvalget har påpekt at rutinene rundt etablering av farskap for ugifte foreldre har rom for forbedring. Det er et mål at erklæring av farskap skal ha en form som oppleves som verdig og høytidelig av foreldrene. Det foreligger betydelig forbedringspotensial både med tanke på tidspunkt og sted for erkjennelsen/erklæringen, og for begrepsbruk og utforming av dokumentene som benyttes. Departementet vil vurdere dette under arbeidet med ikraftsetting av lovendringene.

4.3 Samboeres adgang til å erkjenne farskap uten mors medvirkning

4.3.1 Gjeldende rett

En mann kan etter barneloven § 4 tredje ledd erkjenne farskap uten morens samtykke når han bor sammen med moren. Vilkåret er at kvinnen og mannen er folkeregistrert på samme adresse i folkeregisteret eller erklærer i melding til folkeregisteret at de bor sammen.

Moren skal få melding fra det offentlige om at farskap til barnet er fastsatt. Dersom moren mener farskapet er uriktig, har det offentlige ansvar for å få klarlagt farskapet. Den nærmere framgangsmåten er fastsatt i forskrift 13. desember 2005 nr. 1475 om vedgåing av farskap utan at mora medverkar til det.

Etter forskriften § 5 gjelder erkjennelse av farskap etter barneloven § 4 tredje ledd bare for barn født etter 1. januar 2006. Forskriften definerer samboere som to personer som lever i et ekteskapsliknende forhold. Videre fastsetter forskriften § 3 at moren må melde fra til bidragsfogden innen tre måneder dersom hun er uenig i farskapet. Melder hun ikke fra innen fristen, har det offentlige ikke lenger noe ansvar for å få endret farskapet. Moren kan imidlertid fortsatt reise endringssak for retten etter barneloven § 6.

I Europa er det ulike vilkår for erkjennelse av farskap: Erkjennelse krever normalt enten en felles erklæring fra mannen og barnets mor (som for eksempel i Danmark og Slovakia) eller en felles søknad til kompetent myndighet (normalt folkeregistreringsmyndigheten). Enkelte stater (for eksempel Bulgaria, Litauen og Ukraina) tillater erkjennelse fra faren alene, og noen (for eksempel Estland, Litauen, Norge, Russland og Sverige) tillater erkjennelse under svangerskapet så vel som etter fødselen. 1

4.3.2 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår å oppheve dagens ordning hvor en mann som er samboer kan erkjenne farskap uten morens samtykke eller medvirkning for øvrig, jf. barneloven § 4 tredje ledd. I dag kan en mann under gitte omstendigheter få etablert farskap utelukkende ved sin ensidige påstand, uten krav om annet bevis som for eksempel DNA-analyse.

Utvalget understreker at hensynet til stabilitet og trygghet for barn ivaretas best når begge foreldrene er enige om farskapet. Hvis en mor utpeker en mann som far til sitt barn og han ikke erkjenner farskapet, må dette fastsettes ved dom. Mor kan ikke ensidig pålegge ham farskapet. Han må være enig. På samme måte mener utvalget at en manns ensidige påstand for farskap ikke alene bør legges til grunn for å etablere et juridisk gyldig farskap.

Utvalget skriver på side 79 andre spalte:

4.3.3 Høringsinstansenes syn

Kirkerådet, Fellesorganisasjonen (FO), Advokatforeningen og Kvinnegruppa Ottar gir sin tilslutning til forslaget.

Arbeids- og velferdsdirektoratet støtter forslaget og uttaler:

Aleneforeldreforeningen støtter forslaget om at samboerfar kan erklære farskap uten mors samtykke, oppheves. Fastsettelse av farskap, med de juridiske konsekvenser dette har for barnet og foreldrene, bør kreve at begge foreldrene samtykker, eller at farskap fastsettes av domstolene.

4.3.4 Departementets vurderinger og forslag

Det finnes ikke oversikt over antall farskap som er fastsatt etter denne regelen. Det er imidlertid grunn til å tro at omfanget er marginalt, både fordi regelen er lite kjent, men også fordi kvinner ved svangerskapskontroll normalt oppgir far til barnet sammen med egne personalia og helseopplysinger.

Regelen om samboeres adgang til å erkjenne farskap uten mors medvirkning ble vedtatt ved stortingsbehandlingen av Ot.prp. nr. 82 (2003-2004) om felles foreldreansvar for samboende foreldre. Forslaget ble fremmet av et komitéflertall bestående av medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk venstreparti, se Innst. O. nr. 84 (2004-2005) side 5. Flertallet la til grunn at ved uenighet mellom kvinnen og mannen om farskap i samboerskap, skal mannens farskapserkjennelse gjelde inntil en eventuell offentlig fastsettelse av farskapet har funnet sted. Flertallet ville med dette oppheve vilkåret om at kvinnen som har født barnet skriftlig må godkjenne mannens farskapserkjennelse. Begrunnelsen var at det er ”unødvendig at mor må skrive under på at far er far.”

Farskap kunne før denne lovendringen fastsettes på tre måter:

• automatisk (pater est)

• ved enighet mellom mor og far (erkjennelse)

• ved dom.

Regelen fra 2005 representerer en mellomting mellom disse etableringsformene, hvor juridisk farskap kan etableres utelukkende ved påstand fra én av partene.

I tilfeller hvor mor utpeker en mann som far til sitt barn og han ikke erkjenner farskapet, vil Arbeids- og velferdsetaten pålegge partene DNA-testing. Hvis faren, til tross for DNA-analyse som påviser farskap, likevel ikke vil erkjenne farskapet, må saken bringes inn for retten og farskapet fastsettes ved dom. Mor har av rettssikkerhetsgrunner ikke adgang til ensidig å pålegge en mann farskap han ikke er enig i. Mannen må samtykke, eller saken må behandles av domstolen. Tilsvarende er det ikke hensiktsmessig at farskap skal kunne etableres ved ensidig erkjennelse fra mannens side. Det bør være en forutsetning at barnets mor er enig. Dersom ikke kvinnen og mannen er enige, er ikke forutsetningene for frivillig etablering av farskap oppfylt, og saken bør etter departementets oppfatning avgjøres ved domstolsbehandling.

Departementet legger vekt på at kvinner og menns påstander om farskap så vidt mulig bør behandles likt, og at det er lite tjenlig at farskap kan fastsettes ved ensidig påstand fra mannens side, mens kvinnens påstand alene ikke er tilstrekkelig til å fastsette farskap. Departementet mener imidlertid ikke at det bør innføres mulighet for kvinner å pålegge menn farskap de ikke samtykker i, selv om partene er registrert på samme adresse i folkeregisteret.

Regelen har blitt utsatt for kritikk. Under eksaminasjonen av Norges oppfyllelse av FNs kvinnediskrimineringskonvensjon (CEDAW) hadde komiteen følgende ”concluding comments” vedrørende den norske regelen om ensidig fastsetting av farskap:

Departementet anser utvalgets forslag som godt begrunnet, og legger vekt på at det støttes av de høringsinstansene som har uttalt seg. Dersom kvinnen fastholder at samboeren ikke er far til barnet, eller at det er usikkert om han er det, mener departementet at det vil tjene alle parter om spørsmålet avklares før en plassering av farskapet finner sted. Farskap innebærer vesentlige og omfattende juridiske konsekvenser som forsørgelsesplikt, arverett osv. og departementet mener at det derfor ikke bør fastsettes på bakgrunn av ensidig erklæring fra mor eller far.

4.4 Offentlig ansvar for at farskap fastsettes for alle barn

4.4.1 Barn født i Norge

4.4.2 Barn født i utlandet

4.4.3 Departementets vurderinger og forslag

Lovteksten i barneloven § 5 gir ikke uttrykk for begrensninger i det offentliges plikt til å fastsette foreldreskap til barn som er født i andre land. Den faktiske begrensningen oppstår ved at bidragsfogden ikke får melding om sakene. Ved å innføre en plikt for folkeregistermyndigheten til å melde fra til bidragsfogden i de tilfellene de registrerer barn født i utlandet med bare én eller ingen juridiske foreldre, vil bidragsfogden få kunnskap og mulighet til å igangsette sak og følge opp.

Ved å innføre en meldingsrutine fra folkeregistermyndigheten til bidragsfogden, tilsvarende rutine som gjelder ved fødsler i Norge, vil bidragsfogden settes i stand til å kalle inn barnets forelder og begjære opplysninger for å kunne fastsette foreldreskap. Departementet legger til grunn at det er nødvendig å iverksette en effektiv meldingsrutine for å sikre at bidragsfogden blir kjent med tilfeller hvor det foreligger forpliktelser etter barneloven § 5. Departementet legger til grunn at dette kan gjøres ved en endring av forskrift 25. oktober 1982 nr. 1524 om melding av fødsler, erkjennelse av farskap og melding om valg av navn. Det er dermed ikke behov for å foreslå lovendringer for å innføre en aktivitetsplikt for det offentlige også i tilfeller hvor barnet er født utenlands, men hvor én av foreldrene er bosatt i Norge og barnet registreres i norsk folkeregister.

Departementet slutter seg til at det offentlige skal ha en aktivitetsplikt også i tilfeller hvor barnet er født i utlandet, men bosatt i Norge sammen med en forelder som var bosatt i Norge da barnet ble født, se NOU kapittel 12. Saken vil så langt mulig behandles som en ordinær farskapssak av Arbeids- og velferdsetaten, bl.a. med mulighet for bruk av tvangsgjennomføring av prøvetaking for DNA-analyse i tilfeller hvor de berørte partene ikke ønsker å medvirke til farskapsfastsettelsen.

Når et utenlandsk farskap i disse tilfellene ikke anerkjennes her i landet, vil dette i realiteten innebære at det ikke er fastsatt farskap som regnes som gyldig i barnets bostedsland (Norge). Den overordnede begrunnelsen for at det offentlige skal ha plikt til å fastsette farskap, vil ha samme styrke i disse sakene. Både av hensyn til forpliktelsene etter Barnekonvensjonen og til barnets beste, må det offentlige følge opp sakene, slik at det blir fastsatt farskap også til disse barna. Departementet foreslår å følge opp utvalgets forslag til nytt andre ledd i § 5 om at det offentlige skal ha ansvar for å fastsette farskap også i tilfeller hvor dette opprinnelig er fastsatt i utlandet men hvor det ikke kan anerkjennes etter § 85.

I tilfeller hvor barnet er født i et annet land, vokser opp der med én av foreldrene og først senere kommer til Norge, enten alene eller sammen med én forelder, finner departementet det ikke rimelig at det offentlige skal ha noen plikt til av eget tiltak å fastsette farskap. Et barn kan i disse tilfellene selv ta initiativ til å få fastsatt farskapet, men det forutsettes at vilkårene for å behandle sak i Norge etter § 81 er oppfylt. Arbeids- og velferdsetatens praktiske muligheter til å få fastsatt farskap vil i disse sakene avhenge av tilgjengelige opplysninger, og om det er mulig å oppspore den oppgitte barnefaren.

Departementet er enig i utvalgets forslag om at farskap eller medmorskap skal kunne fastsettes i Norge når barnet er bosatt her i landet, uavhengig av om moren eller barnets verge ønsker det. Det vises til forslag til endring i ordlyden i barneloven § 81 første ledd bokstav b. I tilfeller hvor anerkjennelse etter § 85 avslås, kan Arbeids- og velferdsetaten bare behandle sak om farskap hvor vilkårene i § 81 er oppfylt. Dersom verken mor, far eller barn er eller har vært bosatt i Norge, må saken avvises

Fordi dette området er rettslig komplekst og kan innebære bruk av tvang, ser departementet det som viktig å tydeliggjøre rettstilstanden og følge opp utvalgets forslag til lovendringer i §§ 5 og 81.