ADVOKATfirmaet Sylte AS

En gammel og sær filosfofi
Av advokat Olav Sylte
olav@advokatsylte.no

Barnepsykolog Magne Raundalen og professor Willy-Tore Mørch ber i en kronikk i Dagbladet i dag, om helseministerens bistand til å få resten av befolkningen til å utvikle seg. Fra å være filosofens Nietzsches følelsesløse, beslutningsudyktige og onde menneske, til å bli et mentalt varmt og tenkende menneske som evner å se barns behov. 

Det er uklart om de to også ber om voksenopplæring for egen del.

Den aktuelle filosofen brøt for øvrig sammen i mental lammelse i januar 1889 og ble deretter pleiet av sin mor og sin søster til han døde i 1900. Hadde han levd i Norge i 2013, ville det  ha vært NAV og norsk helsevesen som påtok seg denne vanskelige oppgaven. I motsatt fall ville både presse og valgkommentatorer truet statsminister og den sittende regjering.

Konsekvensen av resonementet fra de to lærde, er at alle landets barn må få nye foreldre og at situasjonen endatil er akutt. Den som ikke evner å se barns behov generelt, evner jo heller ikke dette for egne barn.  Dersom det de to hevder er riktig, er det ihvertfall bra at det nå er mange arbeidssøkende i sør-europa. Skal tro om forfatterne mener at disse er bedre omsorgsgivere for våre barn enn det vi selv er.

Forfatterne skriver blant annet at de:

"etterlyser politisk vilje og mot til aktivt å mobilisere og ansvarliggjøre det sivile barnevernet. Det må politikk til for å etablere en mental avvergeparagraf i den norske folkesjela. Og man må ville det ganske sterkt fordi «man», du Jonas Gahr Støre, må komme over frykten for EMK paragraf 8 om familiens fred, det borgerlige kjøret som kommer om angiverstat og krenkingen av privatsfæren og slugger-argumenter bygget på forfalsket familieforherligelse om at alle foreldre vil barnas beste."

De to synes å mene på akademisk grunnlag, at det er et problem i alvorlige barnevernssaker, at naboer og andre ikke har brydd seg om gatas barn. Underforstått med unødvendige belastninger for barna til følge. 

Vi har flere hundre slike saker hvert år til behandling i rettssystemet hvor sakene blir grundig belyst, og har til gode å oppleve at manglende rapportering fra naboer er noen nevneverdig årsaksfaktor til barns (unødvendige) problem slik det antydes. 

Det vi derimot ser, er et helt annet bilde. Nemlig at naboer og venner av foreldrene, svært ofte ikke deler den oppfatning som barneverntjenesten har. Dette medfører at naboer og venner ofte ikke forstår, hvorfor barneverntjenesten må gå til det skritt å fjerne barna fra familien, for eksempel hvorfor det ikke i stedet søkes å hjelpe familien. 

Noen ganger ser vi også at personer velger å bruke politi eller barnevern, til å sverte andre og lage problem for dem. Skal tro hva slags sannhetsserum forfatterne mener at helseministeren skal skrive ut til barnevernsansatte som skulle få alle disse anonyme meldingene å håndtere. Disser ansatte er jo også bare mennesker, og evner vel heller ikke å se barns behov. Kanskje forfatterne mener at barnevernspedagogikk skal inngå i grunnskoleutdanningen i stedet for norsk og matematikk. 

Kronikkforfatternes syn på den grunnleggende menneskrettigheten om få "fred i eget hus", taler for seg og illustrerer en trangsynt tenkemåte som er skremmende og som minner om dagens situasjon i Nord Korea. De som er barn i dag, skal jo også en gang bli voksne og ha egne hjem. Ikke engang en sittende regjering kan endre på disse internasjonale forpliktelsene, som gjelder for alle individ i alle land omfattet av menneskrettighetskonvensjonen. Støre vet at Norge tilstekkelig antall ganger er blitt dømt i Strasbourg for brudd på menneskrettighetene. Heldigvis er det da heller ikke nødvendig  for å få til et godt barnevern å bryte menneskrettigetene, naturligvis tvert imot.

Vi tør påstå at i den norske folkesjela som forfatterne nå angriper, er det allerede innbakt en unik interesse og vilje til å hjelpe venner og bekjente som sliter. I Norge har vi det godt, og har intellektuelle ressurser å benytte på annet enn selve selvoppholdelsesdriften. Spesielt i forhold til det å ivareta andres barn ve og vel og gjøre det som er nødvendig og riktig. Høyesteretts avgjørelse i asylbarnsaken for noen uker siden og det norske folkets reaksjoner endatil på denne, er illustererende nok.

Naboer og venner skal hjelpe, og det skal det offentlige barnevernet også gjøre. Først dersom det er umulig å hjelpe, skal omsorgen tas. Dersom barnevernet tar omsorgen uten at det er nødvendig, er det dette som er brudd på retten til privatliv som er omtalt i EMK art. 8, folkerettsforpliktelsen som kronikkforfatterne mener skal kastes til sjøs. 

Artikkelen de to lærde nå har publisert, gir uttrykk for at hovedregelen i norsk barnevern tilsynelatende skal være ut fra det grunnsyn som en "enstøing" for to århundreder siden mente var riktig, og som alle også dengang mente var galt. Dette kan ikke bli et godt barnevern, og kronikkforfatternes syn må bero på en mental misforståelse av hvordan samfunnet fungerer i dag. 

Vi har ingen tro på at helseministeren vil bruke den forestående valgperioden, til å flagge antydningene som kronikkforfatterne presenterer om velgerne.

En forkortet versjon av denne artikkelen er publisert i Dagbladet.