Skilsmisseoppgjør
 Skifteoppgjøret ved skilsmisse skaper ofte store konflikter mellom partene. Det krangles først og fremst om hvilke verdier de enkelte skal overta. Ektefellene kan i utgangspunktet alltid fritt avtale hvordan fordelingen skal være, uavhengig av hva lovens skulle bestemme. Det viktige er at det blir nedskrevet hva som avtales, slik at en unngår påstander i ettertid om at skiftet ikke er foretatt med endelig virkning. Vi ser ofte at selv om det foreligger signaturer, så påstår en av partene at denne er forfalsket eller avgitt under utilbørlig press eller vedkommende påstår å ha blitt lurt. Derfor vil det ofte være hensiktsmessig å engasjere en advokat som kan bistå partene i det minnelige oppgjøret. Hva skal deles Det er felleseiet som skal deles, dvs. særeie skal alltid holdes utenfor. Særeie avtales med ektepakt. Dette gjøres vanligvis hos advokat, men kan også gjøres uten. Det skal være 2 vitner tilstede sammen med ektefellene når særeieavtalen blir gjort. Den skal videre sendes til Ekteskapsregisteret for tinglysning. Det kan ofte bli spørsmål om ektepakten er gyldig, eller hva som inngår i særeiet. Videre kan det bli spørsmål om den andre part kan kreve kompensasjon for bruk av felleseiemidler til påkostninger av særeiemidlene. For eksempel et hus som eies av den ene i særeie, ombygges slik at verdien øker og dette skjer ved bruk av felleseiemidler. I slike tilfeller er det vanlig å anse spørsmålet om kompensasjon for bruken av felleseiemidlene, som en del av delingsspørsmålet som skal behandles ved skifteoppgjøret. Når skal deling foretas Deling skal skje når partene er blitt separert, eller at de før separasjonen har bestemt dette. I så fall må en slik avtale forut for separasjonen gjøres ved ektepakt, dvs. med vitner tilstede slik beskrevet ovenfor. Ellers vil ikke denne være gyldig. Det kan også kreves deling i det ikke uvanlige tilfellet at den ene ektefellen skakkjører økonomien så kraftig, at det er fare for at familien vil miste sitt hjem. Det er ikke alle som kjenner til denne regelen, og mange tror at ektefellene i slike tilfeller må separere seg for å skjerme hjemmet mot kreditorenes pågang. For øvrig kan deling også kreves ved dødsfall, men det vanligste da er at den gjenlevende ektefelle blir sittende i uskiftet bo. Melding om dette må i så fall gis til tingretten innen 60 dager fra dødsfallet. Dersom førsteavdøde hadde særkullsbarn, så kreves det at disse i tillegg gir samtykke til dette. Vedkommende som velger å sitte i uskiftet bok, må gjøre opp arven etter førsteavdøde før vedkommende eventuelt kan gifte seg igjen. Hovedreglene Verdiene i boet ved separasjonstidspunktet skal som hovedregel deles likt, etter at det er gjort fradrag for gjeld. Gjeld skaper særlige spørsmål, og vi viser til en egen artikkel vi har skrevet spesielt om dette temaet. Videre kan den av partene som har brakt med seg verdier inn i ekteskapet og som ”klart” er i behold da separasjonen finner sted, kreve dette skjevdelt, Vi viser til en egen artikkel vi har skrevet om temaet skjevdeling. Særlig om felles bolig Ingen av ektefellene har i utgangspunktet noe fortrinn til å overta det som har vært familiens bolig, med mindre det dreier seg om en landbrukseiendom eller eiendom som har vært slektseiendom for den ene av partene. Loven er slik at dersom den ene utover det nevnte skal ha noe fortrinn foran den andre, så må det foreligger spesielle grunner for dette. Et eksempel på dette er at små barn skal ha bosted hos den ene forelderen, så kan dette være et slik grunn. Slike spesielle grunner kan også medføre at den ene får bruksrett til boligen etter separasjonen, til tross for at det er den andre som skal overta boligen til eie. Dersom partene ikke blir enige om hvem som skal overta, kan hver av dem kreve boligen solgt. Dersom de heller ikke blir enige om et salg, må begjæring om tvangssalg sendes til retten. Ved et salg, vil hver av ektefellene har forkjøpsrett i forhold til utenforstående interessenter. I de fleste tilfeller blir partene enige om hvem som skal overta boligen, og eventuell tvist vil da dreie seg hva den ene skal betale den andre for dette. Det vanlige er da at hver av partene kontakter sin egen takstmann, og får laget en vurdering. Dersom de ikke makter å bli enige om prisen ved en slik fremgangsmåte, kan hver av dem kreve skiftetakst gjennom retten. Det er sjelden at dette medfører noe annet enn en unødvendig utgift for partene ettersom det er de samme takstprinsipper som gjelder også ved skiftetakst. I tillegg tar det betydelig lenger tid forfør en får avklart hvilket beløp som skal legges til grunn. Det er for øvrig verdien på tidspunket da det ble bestemt hvem som skulle overta boligen som skal legges til grunn for takseringen. Dette kan få stor betydning i de tilfeller skiftesaken drøyer ut i tid, og det er prisendring i markedet. |